Performance-presten

Søndag kommer det en prest til Kunstnernes Hus i Oslo. Vedkommende stiller opp i full prestemundur med stola og det hele.

Det er ikke en høymesse presten skal gjennomføre. Ingen nattverdsfeiring. Det er ikke en gang snakk om en aldri så liten andakt for de fremmøtte. Et kort gudsord med hilsen fra folkekirken. Eller et Fadervår med på veien inn i en ny uke.

Nei, denne presten har kommet for å fremføre bønner til muslimenes guddom Allah. Det skal presten gjøre fire søndager på rad. Her skal det bes både bønner hun har laget selv og bønner hun får tilsendt av andre. Men alle skal innledes med ordene «Kjære Allah».

Presten er Gyrid Gunnes og anledningen er Høstutstillingen, årets største kunsthappening i Norge. Hit har Gunnes fått antatt sitt performance-kunstverk «Bønner til Allah». Og hele Norge har fått høre prestens muslimske bønner gjennom opptredenen hennes på Dagsrevyen.

SE TV-reportasjen fra Høstutstillingen, der kunstdebutant og prest Gyrid Gunnes ber til den muslimske guddommen Allah - og oppfordrer publikum til å gjøre det samme. (Video: NRK)

Vår mistanke er at Gyrid Gunnes betrakter hele prestegjerningen sin som en eneste stort performance-prosjekt. Prestejobben gir henne en scene å opptre på. En arena for å spre - ikke Guds ord som hun lovte da hun ble ordinert - men sitt eget ekstremfeministiske tankegods.

«Bønner til Allah» er nemlig ikke hennes første kunstverk. Gyrid Gunnes har tidligere gjort seg bemerket ved å stryke sitt eget menstruasjonsblod på bladene i Bibelen. I et annet verk bruker hun hår fra sin egen armhule til å dekorere tekster om inkarnasjonen.

Den bærende tanken bak disse og flere andre av stuntene til Gyrid Gunnes kan studeres i boken «Hellig, sårbar» fra 2012. For den som orker.

Boken til Gyrid Gunnes er nemlig sterk kost. Beskrivelsen av omgangen med eget menstruasjonsblod - eller «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede» - som hun selv kaller det, er allerede nevnt.

Stort bedre er ikke resten av den gjennomgående blasfemien som preger hele boken. «Hellig, sårbar» fremstår som et sammensurium av grov gudsbespottelse og innbitt kjønnskamp. Gud fremstilles som deltager i et samleie. Eller han betegnes med et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan.

Feminismen til Gyrid Gunnes har et klart nyreligiøst preg. Hun ser ut til å ha omfavnet forestillingen om en kvinnelig guddom som jo er ganske sentral i mye av tankegodset vi kjenner fra New Age og lignende religiøse retninger.

I boken omtales Gud som «henne». Jesus betegnes ikke som Kristus, men «Krista», en kvinnelig Kristusskikkelse. Eller «treenighetens nulte person», som Gunnes uttrykker det.

Gyrid Gunnes har rett til å tro på akkurat det hun vil. En kvinnelig guddom helt ukjent for kristen tro. Eller Allah som hun ber til i Kunstnernes Hus.

Men som prest er hun ikke bare en privatperson. Hun representerer en kirke med et helt annet trosgrunnlag og en helt annen trospraksis enn den hun til stadighet gir offentlig uttrykk for.

Oslo-biskop Ole Christian Kvarme satte for noen år siden foten ned for Einar Gelius. Det burde han gjøre også for Gyrid Gunnes, som etter vår mening går betydelig lenger enn det Vålerenga-presten i sin tid gjorde.

Men dette kan Gyrid Gunnes selv løse. Når hun nå har fått verket sitt antatt på den prestisjetunge Høstutstillingen, bør hun ta det som et tegn på at kunsten er noe hun burde vie seg til på heltid.

Gyrid Gunnes ville gjort Den norske kirke en stor tjeneste om hun valgte bort presteyrket og satset helt og fullt på kunstkarrieren.

Mer om prest Gyrid Gunnes i Dagens arkiv:

Studentprest nekter å omtale Gud som mann

Fjernet «Faderen» og «Sønnen» i dåpsliturgi

Presten som ber til Allah

Kunstnerprest håper flere vil be til AllahHøstutstillingen

Studentprest nekter å omtale Gud som mann