Pietismens betydning
Pietismen blir i våre dager stort sett forbundet med for- og påbud, sist av Gunnar Bodahl-Johansen i lørdagsavisa. Men var det virkelig ikke noe mer? Og hadde bedehusbevegelsen eksistert uten denne åndsretningen?
Fra slutten av 1600-tallet brøt pietismen fram i europeisk kirkeliv. Philipp Jacob Spener (1635-1705) blir kalt pietismens far. I 1675 skrev han et langt forord, «Pia desideria» (fromme ønsker), til boken «Den sanne kristendom» (av Johan Arndt). Predikanten, presten og universitetslæreren Spener samlet de troende i mindre grupper («collegia pietatis»: fromme foreninger) rundt om i hjemmene til bibellesing. Dette er opphavet til ordet «pietisme».
LES: Gunnar Bodahl-Johansen forteller om oppveksten på bedehuset
Annonse
Ønsket med pietismen var et mer personlig kristenliv. 1600-tallet var preget av ortodoksi eller rettlæretid, en streng utforming av lutherdommen som hadde som sin svake side at kristenlivet lett ble en teoretisk sak.
Fire punkt fra Speners omtalte forord fikk varig innvirkning på kristenlivet i Norge:
– Den enkeltes personlige liv med Gud er hovedsaken. Hver enkelt må bli frelst, og troen må prege liv og tjeneste.
– Guds ord er pålitelig og virkekraftig. Hovedvekten må derfor legges på en jordnær forkynnelse som er rettet mot den enkeltes trosliv.
– Guds folk må komme sammen til forkynnelse, bønn og vitnesbyrd. Utfra dette vokser det misjon og diakonalt arbeid.
– Siden hovedvekten er å bli frelst, må dette prege vår livsførsel, slik at vi sier nei til alt som kan skade det personlige gudslivet og hindre misjonstjeneste.
Dette forordet ble starten på en stor vekkelsesbølge over Europa. Kristentroen fikk et nytt personlig preg, og det ble skapt et personlig engasjement. Det resulterte i arbeid for indre-, ytre- og israelsmisjon, og pietismen influerte også samfunnsliv og statsstyrelse.
Indremisjonens far internasjonalt, Johann Hinrich Wichern (1808-81), startet et organisert indremisjonsarbeid i Tyskland i 1833 som spredde seg langt ut over landets grenser. Også norsk indremisjonsarbeid har sine impulser fra Wichern.
Annonse
Til Norge kom pietismen først og fremst gjennom statspietismen. Skolelovgivning i 1739 og konfirmasjonen i 1736 var gode frukter, men Konventikkelplakaten («konventikkel» = mindre forsamling) av 1741 var den dårlige. Plakaten satte forbud mot at lekmenn kunne forkynne offentlig uten prestens tilsyn (også Sverige hadde noe tilsvarende). Hensikten var å hindre «svermerisk forkynnelse» og verne om en evangelisk luthersk kristendomsforståelse, men plakaten ble et hinder for forkynnelsen, nådegavene og Speners «fromme ønsker».
Men åndslivet som pietismen førte med seg, kunne ikke stoppes av denne lovgivningen. I Norge steg Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fram, og lekmannsforkynnelse uten prestens godkjennelse og tilsyn ble mer og mer vanlig i de haugianske vennesamfunnene. I 1842 opphevet Stortinget (da med mange innvalgte haugianere) Konventikkelplakaten (se Sangboken nr. 560!) – med motstand fra kirkelig hold . Forsamlingsfriheten var sikret.
Dermed startet et nytt kapittel i norsk kristenliv og historie. Følgende karakteristiske trekk ved haugianismen ble ført videre i lekmannsarbeidet utover på 1800-tallet (jevnfør med det som er sagt om pietismen ovenfor):
– Sterk forkynnelse til omvendelse og nytt liv
– Det allmenne prestedømmet
– Vennesamfunnet (frie samlinger om Guds ord, bønn, vitnesbyrd og samtale)
– Åndelig lederskap.
Et omfattende indre- og ytremisjonsarbeid brøt fram i Norge, og bedehuset ble samlingsstedet. Flere vekkelser fulgte, og misjonsarbeidet ble organisert fra ca. 1830 og utover. (Kilde: «Ordets folk», Sambåndet Forlag, 1998)
