Debatt
Pietismens villfarelser bør mane oss til stor forsiktighet
Bernhard Sunde protesterer i Dagen 26/4 mot undertegnedes påstand om at «spørsmålet om hvilke musikkformer som kan anvendes i kristen formidling [er] ikke et bekjennelsesspørsmål, men et adiaforon». Sunde hevder at denne påstanden innebærer «at Gud ikke har sagt noe som helst om musikk».
Men som Sunde sier, så står det jo faktisk noe i Guds ord om musikk – bortsett fra at Sundes henvisning til Amos 5.23 er helt misvisende i denne sammenheng. For det er jo ikke musikken i seg selv, som refses av Gud i Amos 5.23, men folkets hykleri. Slik C. Asschenfeldt-Hansen skrev i kommentaren sin «Fra Guldgruben. En Bibelforklaring» (København 1900, 5. bd., del 2, s. 641) om dette skriftstedet («fornorsket» av undertegnede):
Annonse
«Disse ordene inneholder en dom over mange såkalte høytidelige gudstjenester eller begravelser med brusende orgelspill og skøn salmesang, ... Foraktelig er det alt sammen i den hellige Guds øyne, når hjertets omvendelse mangler.»
Dette skriftstedet kan altså ikke – slik Sunde mener – brukes til å kritisere bruken av for eksempel rock-musikk i kristen formidling!
Sundes neste påstand lyder: «Like galt er det å hevde at det er teksten (ordene) som avgjør om det er en kristen eller verdslig sang». Som begrunnelse for denne påstanden henviser han til 1. Kor. 4:20, der det heter at «Guds rike består ikke i ord, men i kraft».
Men også dette er jo misvisende! Tillater meg igjen å sitere fra Asshenfeldt-Hansens bibelforklaring: «Det er altså tomheten til det som bare er menneskeord Paulus her rammer, i motsetning til Guds rike med dets krafts-ord». («Fra Guldgruben», bd. 7, København 1903, s. 346 - «fornorsket» av undertegnede).
Endelig hevder Sunde – med henvisning til Ef. 6:12, 1. Joh. 4:1 og Rom. 8:5 - at [d]et handler om «kjød» og «ånd» også i musikkens verden. 1. Joh. 4:1 dreier seg jo om "falske profeter", så det blir misvisende å bruke dette skriftstedet som begrunnelse for at det også i musikkens verden handler om «kjød» og «ånd».
Men henvisningene til Ef. 6:12 og Rom. 8:5 har selvsagt noe for seg, både i denne sammenheng og i alt annet som har med det kristne livet å gjøre. For djevelen er jo som kjent «en tusenkunstner» (Luther), og at noe må betegnes som et adiaforon betyr på ingen måte at det er «nøytralt», slik Sunde mener («Et adiaforon er nøytralt (verken godt eller vondt)», skriver han jo).
På den andre siden bør pietismens villfarelser på nettopp dette område mane oss til stor forsiktighet med å omtale bestemte adiafora som synd (kortspill, dans etc.). Bo Giertz' roman «Steingrunnen» har et vesentlig budskap til oss alle her, nemlig et budskap om hva som bør regnes som «bekjennelsesspørsmål» og hva som ikke bør.
