Pilsen tar over fellesarenaene. Det har flere baksider

Torgalmenningen er bergensernes stolthet. Det har vært et stort pulserende hjerte av en åpen plass, der folk har kommet og gått i all slags tempo. Noen i raskt trav, noen i sakte fart og noen har satt seg ende ned for å studere folkelivet, hvis en av benkene var ledig.

Det har vært en plass for å møtes og ta avskjed, en plass der generasjoner av barn har løpt og lekt og blitt kliss våte når de har mistet balansen og falt i vannet ved Sjøfartsmonumentet.

Det har vært en plass for konserter, demonstrasjoner og fakkeltog. For softis om sommeren og Frelsesarmeens julegryte i desember, og for gatemusikanter og rumenske tiggere året rundt.

I juli måned i år er det stort sett en plass for folk som drikker øl.

I rekordfart har bystyreflertallet med Høyre og MDG i spissen denne våren trumfet saken igjennom, ifølge Bergens Tidende. Planer er lagt og bevilgninger er gitt, slik at syv serveringssteder kan skjenke gjestene sine i bergensernes felles storstue.

«Svære areal er sett av. Kombinert med anleggsarbeidet rundt Sundt-bygget og eit stemmelokale som straks blir sett opp, blir stort sett heile plassen oppteken den neste månaden. Det blir ein Torgallmenning utan noko allmenning igjen», skriver BT-kommentator Gerd Margrete Tjeldflåt.

Skal bergenske barn heretter balansere på kanten av dammen ved Sjøfartsmonumentet, vil det sprute vann i halvliterne til gjestene på nærmeste uteservering når barna faller ut i. Akkurat dét er likevel det minste problemet.

Det som virkelig er trist i denne saken, er at bergensernes store, felles myldreareal blir okkupert av alkoholservering. At barn og tiggere og pensjonister som nyter en sjelden solstråle, blir trengt vekk av øltørste og vindrikkende, som stort sett oppfører seg fint, men som noen ganger også kan oppleves skremmende for barn.

Barn og alkoholservering hører ikke sammen. Ikke på Torgalmenningen. Ikke på andre fellesområder som fotballarenaer, der NFF opphevet forbudet mot alkoholsalg for noen år siden. Og slett ikke på offentlige kommunikasjonsmidler.

Sett for eksempel at du kjøper billett på hurtigbåten fra Bergen til Selje. Du har kanskje sett frem til en rolig tur, der du i fred og ro kan nyte naturen, lese en bok eller slå av en prat med sidemannen.

Til lenger nordover båten kommer, til mer høyrøstet blir ofte enkelte av passasjerene. For båten er også en restaurant, må vite.

En plakat på veggen forteller at du ikke har lov til å nyte medbrakt alkohol, men å kjøpe øl og vin i kiosken er helt i orden på en båt der det også reiser mange småbarnsfamilier. Og der små som drikker brus og store som drikker alkohol sitter blandet. Ikke som på toget, der alkoholserveringen tross alt er begrenset til restaurantvognen.

Det samme kan du oppleve når du tar fly til en etterlengtet ferie i Syden. Alle må vandre tvers gjennom tax free-avdelingen på vei til og fra utenlandsavdelingen på flyplassene og forholde seg til stigende promille blant enkelte passasjerer ombord. For noen er dette et høydepunkt. For andre, som folk strever med avhengighet, er det et mareritt.

Kommersielle hensyn trumfer altfor ofte solidaritet. Voksnes rett og lyst til å kjøpe alkohol i fellesarenaene trumfer gang på gang barns behov for trygge områder og behovene til sårbare grupper som skulle sluppet å bli eksponert for alkohol på utstilling og andres drikking. Når det er snakk om alkohol viser voksne forsvinnende liten vilje til å sette egne behov til side. Det er ikke greit.