Pinsedag har en klar parallell i denne jødiske festen

Tunger av ild, lyden av en kraftig vind, en Gud som stiger ned for å stadfeste en ny pakt med sitt folk. Vi kjenner historien fra pinsedag i Jerusalem, populært kalt Menighetens eller Kirkens fødselsdag. Men den pinsedagen som Peter og disiplene markerte allerede før Den hellige ånd kom over dem, har en mye lengre historie enn som så.

Pinsefeiringen i jødedommen heter shavuot , «ukefesten», fordi den kommer syv uker etter påsken. Pinsen markeres dagen etter disse syv ukene, eller 49 dager, på dag nummer 50, hvorav vi får det greske navnet pentekoste, den femtiende, og etter hvert vår norske pinse.

Sammen med påske og løvhyttefesten, er shavuot en av pilgrimsfestene som samlet folk til Jerusalem, og det forklarer de mange diaspora-jødene – jøder som var spredt omkring i middelhavsområdet – som er til stede når Peter taler på pinsedag, og som hører hans tale på sitt eget språk. Etter jødisk tradisjon markeres også kong Davids død i denne høytiden, og det møter vi som et sentralt poeng i Peters tale: Når David i Salme 16 omtaler en som ikke blir overlatt i dødsriket, men frir sin sjel fra døden, kan det umulig være seg selv han snakker om.

I utgangspunktet var Shavuot en høsttakkefest, hvor førstegrøden av hveten ble bragt til tempelet. Ved første øyekast ser det kanskje ikke ut som om høytiden har en frelseshistorisk betydning. Jubiléerboken, et tidlig jødisk skrift fra ca 200 f.kr., kobler imidlertiden høytiden Shavuot til paktsinngåelsen ved Sinai-fjellet. Denne koblingen fortsetter i senere jødiske skrifter, selv om kalenderen der er litt annerledes. De forteller også at når Gud steg ned med ild på Sinai, delte røsten seg i 70 ulike ildtunger/språk og fordelte seg utover folket (Bshab 9, 88b). Høres det kjent ut?

Ingen av disse skriftene regnes som autoriteter på linje med de bibelske skriftene, men de gir noen hint om hvordan høytiden kan ha blitt forstått på Jesu tid. 2. Mosebok forteller at Israelsfolket kom til Sinai på nymånedagen i den tredje måneden etter utgangen fra Egypt. Ettersom de forlot Egypt midt i den første måneden, abib/nisan, kan de ha vandret den andre måneden og kommet til Sinai akkurat i det den tredje begynte. Tidslinjen er dermed ikke helt usannsynlig.

Også det nye testamentet ser ut til å ville knytte pinsedag til paktsinngåelsen på Sinai. Det er i ild Gud stiger ned på Sinai, og med ildtunger i Apg. På Sinai høres lyden av bukkehorn i 2. mos, kanskje ikke ulikt ulingen av en kraftig vind i Apg 2. På Sinai gis loven på steintavler, i den nye pakt skrives den i hjertet (Jer 31:31-33). Ved Sinai tok Gud bolig i tabernaklet, etter pinsedag tar han bolig i mennesker, som er den nye pakts tempel.

Norsk prest inviterer til sabbatsgudstjeneste i Tel Aviv

Likesom paktsinngåelsen på Sinai skjedde på grunnlag av Guds frelse fra Egypt, skjer pinsemirakelet på grunnlag av Guds frelse og Jesu forsoningsverk i påsken. Man blir altså ikke pinsevenn uten å først være påskevenn. De to henger sammen. Dette ser vi av at shavuot er knyttet til, og avledet fra, den jødiske påskefeiringen. Den har ikke en egen dato, slik de andre høytidene har, men følger alltid 50 dager etter påske.

Men der den gamle pakt på Sinai ble til dom for tre tusen (2. Mos 32:28), blir den nye pakt til nytt liv for de tre tusen som døpes på pinsedag. (Apg 2:41)

Så selv om vi med rette kan markere at en ny tid begynner på pinsedagen i Jerusalem, ca år 30, understreker forholdene også kontinuiteten i Guds pakter og i frelseshistorien. Guds menighet er mye eldre enn 2000 år, og det blir kanskje feil å si at pinsedag er menighetens fødselsdag dersom vi med det mener at det er et fullstendig brudd med det gamle.

Det nye testamentet vektlegger, naturlig nok, det som skiller den nye pakt fra den gamle, men det er fortsatt den samme Gud som handler, mønstrene som blir etablert gjennom det gamle testamentet gjør seg gjeldende også i den nye pakt, og den kristne troens jødiske røtter er fortsatt viktige for å forstå hva den nye pakten handler om.