Pinsens bibelsk-jødiske arv

Denne artikkelen vil berøre litt av den store tematikken innenfor våre jødiske og bibelske røtter, med fokus på pinsefesten. Guds folk feiret pinse lenge før ildtungene kom over disiplene i Apgj. 2.

I årtusener har pinsefesten vært en av de viktige og store høytidene for Guds folk. Kirkens fødselsdag er dermed en misvisende beskrivelse, som undergraver den uavbrutte sammenheng i frelsens historie. Pinsen er en fornyelsesdag av Guds folk.

Enkelte undres kanskje over hvorfor vi tar opp et slikt tema, for hva har vi med det jødiske å gjøre? I møte med slike spørsmål kunne utallige argumenter vært brukt, men for å fatte det i korthet så er ikke vår tro blitt til hverken i Roma eller Wittenberg, men den har jødiske røtter.

Bibelen er ikke skrevet av europeere, men av jøder fra Midtøsten. Ved troen er vi Abrahams barn (Rom. 4,16), og har fått del i samme arv som Israel (Ef. 3,6). Paulus minner oss hedningkristne om « at det ikke er du som bærer roten men roten som bærer deg» (Rom. 11,18).

Som kristen kirke må vi ta på alvor vårt slektskap med det jødiske folk, både ved å erkjenne og fornye vår jødiske arv, og i respekt og kjærlighet gi dem evangeliet om Jesus Messias.

Å forstå og ta på alvor våre jødiske og bibelske røtter er også viktig med hensyn på skriftutleggelsen og forkynnelsen. Den jødiske tradisjon har tatt vare på bibelske skikker og en gammeltestamentlig fortolkningstradisjon som hjelper oss å se de store kontinuerlige linjer i vår tro.

Det er vår utfordring, ikke å kopiere det jødiske, men å lære og fornye den bibelsk-jødiske arv i kirker og bedehus.

Ut fra en jødisk og bibelsk kontekst er det en klar sammenheng mellom påske- og pinsefesten. Slik vi finner det i 2. Mos. 23 er pinsen feiringen av første korninnhøstningen i Israel.

Etter hvert ble pinsen også en viktig feiring av at Gud gav Israel Loven på Sinaifjellet. Israelsfolket ankom Sinaifjellet i den tredje måneden etter utferden av Egypt, som vil tilsvare femti dager etter påske.

Ole Christian Kvarme har påpekt at gjennom historien har jødiske synagoger betonet sammenhengen mellom Guds frelsesgjerning ved utferden fra Egypt (påske) og konstitueringen av Gudsfolket på Sinai (pinse).

Den tidlige kirke markerte også denne sammenhengen, med henblikk på Jesu forsoningsverk (påske), og folkets delaktighet i frelsesgjerningen og konstitusjonen som gjenreist Gudsfolk i den nye pakt (pinse).

Flere århundrer etter paktsinngåelsen og konstitueringen ved Sinaifjellet, skriver Jeremia om en fornyet paktsinngåelse. Herren vil slutte en ny pakt med sitt folk. Ikke slik han gjorde på Sinai, da han skrev sine bud på steintavler, men en dag legger han sin lov i folkets sinn og skrive den i deres hjerte (Jer. 31,33). ­

Hebreerbrevet siterer dette avsnittet hos Jeremia, og knytter det til Jesu fullkomne offer. Slik stadfestes forbindelsen mellom påske og pinse enda en gang. Guds suverene frelses­gjerning på korset og konstitusjonen som gjenreist Gudsfolk på pinse­dag må sees sammen, og i sin ­helbibelske sammenheng.

Slik som mange andre jøder er Jesu disipler også samlet i Jerusalem sammen med mange andre jøder og proselytter. Disiplene er i et hus for seg selv, og « plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å ­forkynne» (Apgj. 2,2).

Jødene, som er i Jerusalem for å feire Loven, kommer til huset hvor Peter og de andre disiplene er. Peter stiger frem og sier at nå skjer det profetene forutså. Gud har utøst sin ånd over mennesker. For en glede og for et budskap!

Denne pinsen konstitueres Guds folk igjen som et gjenreist gudsfolk, og dette får betydning for alle nasjoner og folkeslag.

Åndsutgytelsen er universell. Guds gave er for alle mennesker. Alle nasjoner og alle folkeslag podes nå inn i Guds folk. Vårt slektskap til det jødiske folk forplikter oss til å gå med evangeliet til dem. Det var til dem løftet om åndsutgytelsen først ble gitt, og løftet tilhører dem.

I respekt og kjærlighet må vi si som Peter « Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på» ­(Apgj. 2,38–39).