Pinsevenn-panel med pinefulle prøvelser

Anita var en av de yngre i et livs­er­fa­rent panel som for­tal­te om dels svært tunge prø­vel­ser foran en stør­re for­sam­ling lør­dag.

Kris­tus-di­sip­ler

De eldre ram­met inn pa­nel­sam­ta­len. «Pro­gram­le­der» Egil Svart­dahl slo an tonen ved å si­te­re 93-åri­ge Edin Løvås som i tid­li­ge år hørte Gud si: «Vår tid tren­ger Kris­tus-di­sip­ler». Svart­dahl lot eldste­mann, 88-åri­ge Ema­nu­el Minos, av­run­de bol­ken med klar opp­ford­ring om å ta med flere til him­me­len.

Svart­dahls pa­nel­knip­pe hadde spred­ning i alder og er­fa­rings­bak­grunn. An­ni­ken By­berg (21), dat­ter av stevne­sje­fen, har all­tid hatt en kris­ten iden­ti­tet, men måtte til Ha­waii for å finne ut hvem hun var i Kris­tus. Først gjen­nom timer med gråt og bønn, ble troen vir­ke­lig per­son­lig.

Livs­nær lov­sang

Past­or­dat­ter Anita Ny­mo­en Gjer­laug har vært på Hed­mark­top­pen fra hun var sped­barn, i år som lov­san­ger. Alt gikk ikke som for­ven­tet da tobarns­mo­ren ven­tet minste­mann. Han hadde Downs syn­drom og hjerte­feil.

- Jeg ble vel­dig sjok­kert, lei meg og redd for frem­ti­den, for­tal­te hun fra svan­ger­ska­pet, fød­se­len og tiden etter.

- Ting falt i grus. Jeg viss­te ikke så mye om Downs. Jeg var uvi­ten­de og hadde for­dom­mer, sa hun.

Anita for­kla­rer kort til Dagen at det var en over­vin­nel­se å stil­le opp og for­tel­le noe så per­son­lig og ska­ken­de foran så mange. Og er­fa­rin­ge­ne, som hun fort­satt er midt i, betyr noe når hun syn­ger.

- Lov­san­gen er ikke en livs­fjern greie jeg dri­ver med når alt går på skin­ner. Den er et nød­rop, sier hun og re­fe­rer Salme 119, «Du er mitt vern og mitt skjold...».

- Da jeg gikk og var gra­vid, fant jeg enorm styr­ke i lov­pris­nin­gen. Jeg ba om lov­pris­nin­gens drakt i ste­det for av­makt.

I dag er ett­årin­gen hen­nes ope­rert og frisk. Fra po­di­et for­tel­ler hun om sitt ek­sis­ten­si­el­le spørs­mål midt i kri­sen:

- Pas­ser du ikke på meg, da Gud?

Sva­ret hen­nes ble det samme som Pe­ters da Jesus spur­te om di­sip­le­ne ville gå fra ham:

- «Hvor skal vi gå? Du har det evige livs ord». Jeg har ikke noe bedre al­ter­na­tiv. Jeg må leve livet mitt for Jesus.

Mis­tet man­nen

I pa­ne­let satt også mi­sjo­næ­ren Liv Tor­hild Rin­ding Skjeg­ge­stad (63). Hun gikk til­ba­ke til tids­punk­tet for sin om­ven­del­se:

«Det må koste ak­ku­rat hva det vil. Nå må jeg møte Jesus».

Og det ble en pris å be­ta­le. Hun dro ut i mi­sjon sam­men med man­nen Arne, som døde da hun var 25 år gam­mel. Hun satt da igjen som alene­mor.

- Hvor var Gud da? I pe­rio­der var det natt­svart. Inn­imel­lom hadde jeg mye angst, for­tel­ler hun.

Men alt stem­te med pro­fe­ti­en hun hadde fått om et liv fylt med vans­ke­lig­he­ter, av tor­ner og tist­ler.

- «Men jeg skal bære deg over dem», sa Gud til meg. Og jeg tak­ker Jesus tross pro­ble­me­ne, sa hun.

Vil være på jorden litt til

88-åri­ge Ema­nu­el Minos fikk både førs­te og siste ord. Den vid­gjet­ne pinse­pre­di­kan­ten har fått kreft med spred­ning, men har sagt klart fra til Gud hva han øns­ker:

- «Du har så mange i him­me­len, så du kan vel holde meg her nede på jor­den litt til», har jeg bedt. Da kom­mer sjele­fien­den, stygge­man­nen, og for­tel­ler meg at «Du har brukt opp kvo­ten din, for men­nes­kets alder er jo 70 år». Kona mi, Åse, sier jeg skal bli 110, og må si «Jeg tror, hjelp min van­tro». Jeg er for­be­redt på at det kan være over, selv om jeg har bedt om å få være litt til, sier Minos, som ikke anser seg helt fer­dig med sin gjer­ning.

Han av­run­det lør­dags­for­mid­da­gen med å be Gud sende en vek­kel­ses­ild over lan­det, fra den yt­ters­te kyst til de in­ners­te byg­der.

DAGEN

Planlegg ferien med Stevneguiden.no