Debatt
Pinsevenner og økumenikk
I Karlsruhe møtte jeg den største delegasjonen av pinsevenner som noen gang har vært på en slik samling.
Pinsevenner har ikke alltid lent seg inn i samarbeidet med de etablerte kirkene. Dels fordi vi oppsto som en protest- og grasrotbevegelse mot det etablerte. Dels fordi vi ikke alltid var velkommen i det gode selskap. Er det annerledes nå?
Jeg har akkurat kommet tilbake fra Karlsruhe og Kirkenes Verdensråds ellevte verdenssamling, som pågår i disse dager. Jeg deltok som observatør sammen med andre norske kirkeledere fra ulike trossamfunn, som er styremedlemmer i Norges Kristne Råd.
Stor delegasjon pinsevenner
I Karlsruhe møtte jeg den største delegasjonen av pinsevenner som noen gang har vært på en slik samling. Fra USA, Afrika, Canada, Asia, Australia og Europa. På et eget treff for pinsevenner sang vi lovsanger sammen, delte erfaringer fra økumenisk arbeid og ba for hverandre.
Enkelte hadde deltatt i ulike komiteer og annet arbeid i Kirkenes Verdensråds regi gjennom tiår. De hadde ikke alltid møtt forståelse for sitt engasjement i egne rekker, men deres konklusjon var at vi pinsevenner også har noe å bringe til torgs og på lik linje med andre bør sitte rundt økumenikkens bord. De opplevde seg også svært ønsket i fellesskapet av troende fra ulike kirkesamfunn.
Mytene lever
Det ble en god erfaring for min egen del å delta i Karlsruhe, både i det åndelige fellesskapet, i de ulike temasesjonene og i samtaler med dem jeg møtte. Kristne søstre og brødre fra hele verden som var samlet under mottoet «Kristi kjærlighet beveger oss til forsoning og enhet». Er vi enige om alt? Nei.
Ser jeg at det kan være slagsider? Ja.
Er det verdt å delta på slike samlinger likevel? Definitivt.
Det har imidlertid falt noen tungt for brystet at jeg som pinsevenn deltok disse dagene: «Må ikkje blande seg med det selskapet! Grøsser!». «Jeg gremmes! Pinsevenner har ingenting å gjøre i den klubben». Slike kommentarer på sosiale medier overrasker meg ikke, for gamle erfaringer, myter og konspirasjonsteorier lever og dyrkes fortsatt. Det kommer både i form av mailer og brev.
Det har imidlertid falt noen tungt for brystet at jeg som pinsevenn deltok disse dagene.
Men vi ser at stadig flere erfarer at svaret ikke ligger i å trekke seg inn i sitt eget sneglehus og bare være sammen med dem som tror akkurat likt som oss. De ulike kristne retninger har noe å bidra med til hverandre. Vi er absolutt tjent med å møtes i samtale med hverandre, og ikke bare snakke (negativt) om hverandre.
Økt forståelse og enhet
I starten av dette året ga noen meg boken om «Herr Pinse», som ble kallenavnet til sør-afrikaneren David du Plessis. Gjennom et helt liv kjente han et kall både til økumenisk arbeid og til å bringe budskapet om Den Hellige Ånds fylde inn til de etablerte kirkene. Ikke uten motstand fra begge sider.
«Herr Pinse» banet vei for noe viktig som vi ikke må miste. Arven fra David du Plessis er verdt å ta vare på og vandre videre i. Hans egen pinsekirke har nå meldt seg inn i Kirkenes Verdensråd.
Pinsebevegelsen sitter nå både rundt bordet i Norges Kristne Råd og i NORME (Norsk Råd for misjon og evangelisering). Vi sitter godt begge steder, og vi tror at vi som de andre har noe å bidra med. Samtalene fører både til økt forståelse, mere samarbeid, større enhet – og evangeliets fremme.