Plagsom tro på Gud

Lørdag kveld så jeg den folkekjære prestesønnen Bjarte Paul Tjøstheims oppsetning «Tilgi meg».

Mitt inntrykk er at den angstbefengte rogalendingen er veldig, veldig kjent for folk i 30- og 40-årsalderen, men relativt anonym i andre aldersgrupper.

Men andre ord: Han er verken Sophie Elise eller Wenche Foss.

Tjøstheim er kanskje mest kjent for å ha ledet Norges mest populære radioprogram Radioresepsjonen sammen med brødrene Steinar og Tore Sagen.

I humorprogrammet, som gikk på NRK Radio fra 2006 til 2020, var et av Tjøstheims mange kallenavn «Jødenes Konge». Han er nemlig israelvenn og kristen – eller «semi-kristen», ifølge ham selv.

Det er ikke bare bakgrunnen som skiller Tjøstheim fra de fleste radiopersonligheter, komikere eller kjendiser generelt.

Prestesønnen fra Randaberg utenfor Stavanger er en plaget mann.

I 2018 fikk Bjarte Tjøstheims «Det går betre no» premiere på Det Norske Teatret. Her snakket han ærlig om angsten, som har plaget ham gjennom livet. Særlig i møtet med den tilsynelatende suksessen og oppmerksomheten.

Det ble en kjempesuksess. Anmelderne elsket det, og billettene ble revet bort.

«Tilgi meg» er kanskje ikke like hysterisk, og anmelderne virker jevnt over ikke like grepet. Angst er alltid høyt opp på agendaen. Kjendiser konkurrerer om å fortelle om mentale plager i nok et portrettintervju i forbindelse med et boksalg eller en ny realitysesong.

Tro og tilgivelse er kanskje verre. Kunne jeg fornemme at publikum ble litt ukomfortable når det ble for mye prat om Gud og Jesus? Jeg lurer på det.

Ellers virker denne oppsetningen jevnt over enklere, mer nedstrippet og kanskje ikke like gjennomarbeidet.

Men den er vel så morsom – om en på en mer underfundig måte.

Og den er også vel så interessant. Den går dypere – bak angsten han delte om i 2018.

Han snakker om hvordan bygda var delt mellom de kristne i koret og hedningene i idrettslaget, og hvordan faren ønsket å være en brobygger. Han ble plaget av andre barn som sønn av presten, til og med korsfestet (!) i et tilfelle.

Den idealistiske oppveksten går dårlig sammen med suksessen som voksen, i hvert fall følelsesmessig. Tjøstheim forteller at han preges av dårlig samvittighet. «Egoistisk daukjøtt», kaller han seg selv med snerrende selvforakt.

Samtidig er han ofte sjalu på andre kjendiser, for deres kjendistilværelse og alt de får til.

Han plages av at det er kona Kristin som støvsuger, og at han vippser henne for jobben når det egentlig er hans tur. De gangene han må støvsuge, er han rasende inni seg og tenker at det er under hans verdighet.

Tjøstheim hater praktisk arbeid. Aller helst vil han sitte på bar.

Gud nevnes ofte, men blir også borte i lange seanser.

Jeg savnet kanskje å forstå enda mer hvordan Bjartes livssyn henger sammen. Den virker til å være en kilde til mye vonde følelser og dårlig samvittighet, men også som en påle i livet.

«Troen er svak, men den er der», sier Tjøstheim.

Det vitner avslutningen om, der han synger en ganske lang salme – en bønn til Gud.

De siste ordene som faller er:

«Straffen lå på deg. Nåden bærer meg.»