Planer for kriser som kommer

Januar er måneden mange av oss prøver å løfte hodet, få oversikt og legge planer for et nytt år. Det siste året har vist oss tydelig at det er mye vi verken rår over eller kan forutse.

For mange av oss har det vært et saktegående sjokk å innse hvor gjensidig avhengig vi faktisk er av hverandre. Begrensninger vi aldri hadde sett for oss har blitt normale og er fortsatt nødvendige for å stoppe smittespredning.

Vi er både forbløffende tilpasningsdyktige og sårbare på samme tid.

Men koronakrisen er ikke over når den norske vaksineringsinnsatsen er unnagjort. De langsiktige konsekvensene blir tydeligere fremover. Verdensbanken anslår nå at krisen har ført cirka 120 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom.

Mange av disse tilhører minoriteter og andre sårbare grupper som har blitt aktivt utelatt fra hjelpetiltak og utsatt for mer forfølgelse.

Det er hjerteskjærende å høre mennesker bli tvunget til å frasi seg sin tro for å få tilgang til nødhjelp.

Koronakrisen må ikke etterlate oss handlingslammede i møte med urettferdighet og lidelse. Vi må lære mest mulig av denne krisen og ta lærdommen med oss inn i planleggingen av forebyggende tiltak for kommende kriser. For det vil komme nye omveltninger med ekstreme utfall.

Den mest åpenbare krisen som venter oss er de pågående klimaendringene. Konsekvensene er både uoverskuelige og gradvise, men tilgangen til rent vann, mat og stabile livsgrunnlag vil begrenses over hele kloden.

Som pandemien har vist oss, vil det også fremover være de mest sårbare som vil bli hardest rammet. Når naturressurser forsvinner, gir det fort grobunn for undertrykkelse av de svakeste. Det er virkelig urettferdig når det i liten grad er deres livsførsel som har forårsaket klimaendringene.

Derfor haster det med å legge planer for årene foran oss. Det haster med å ta alvoret inn. Og det haster med å fremme menneskerettigheter og respekt for menneskeverdet som beskyttende reisverk mot undertrykkelse. Og kanskje haster det med en vedvarende selvransakelse for deg og meg.

Som kristne må vi ta i bruk de gavene Gud har gitt oss: Ånden som ikke gjør motløs. Bevisstheten om at vi er en kropp som lider sammen. Oppmuntringer fra et verdensvidt fellesskap av troende.

Kriser og omveltninger betyr ikke at Gud har forlatt oss. Det vitnesbyrdet har vært rungende fra den forfulgte kirke i snart 2000 år. Vårt kall er fortsatt å vise at vi heller ikke forlater de forfulgte – verken i møte med pandemier eller klimaendringer.

Å være en etterfølger av Jesus er å orke å utholde alvoret og se oss selv som gjensidig avhengige av hverandre. Den planen er evig aktuell.