Plikten til å velge «det beste» barnet

Det er ikke mer enn 45 år siden verdens første assisterte befruktning (IVF) fant sted. Fem år senere klarte leger det samme i Norge. Konkret skjer dette ved at eggceller, som er hentet ut fra kvinnen, plasseres i et «prøverør» sammen med sædceller fra mannen slik at befruktning kan skje på laboratoriet.

Opprinnelig var dette en metode for å hjelpe ufrivillig gravide par, men i løpet av disse tiårene har det skjedd en kraftig utvikling i metoder for å diagnostisere de befruktede eggene. Denne type diagnostikk kalles for preimplantasjonsdiagnostikk (PGD).

Hvilken rett har jeg til min egen framtid?

«Kvalitetskontrollen» av befruktede egg før de settes inn i livmor, er dermed i ferd med å endre seg. Det dreier seg ikke bare om hvilke befruktede egg som har best sjanse for å vokse i mors mage.

I dag kan vi teste for en rekke genetiske sykdommer, men i fremtiden kan vi kanskje utvikle tester som viser hvilket av embryoene som har høyest intelligens, best hukommelse, musikalsk gehør eller best utgangspunkt for ulike idrettsprestasjoner.

Disse fremtidsutsiktene til «designerbarn» ligger kanskje langt fram i tid, men det er også andre teknikker som gjør disse spørsmålene aktuelt – ikke minst den mye omtalte gensaksen CRISPR. Muligheten til å redigere det befruktede eggets gener gir ytterligere muligheter for endring av våre kommende barn.

Julian Savulescu, professor i medisinsk etikk ved Singapores nasjonale universitet, skrev i 2001 en artikkel hvor han argumenterte for at foreldrene, ved hjelp av de nye teknologiene, nå bør få helt nye valgmuligheter. Savulescu mener at det er urimelig at leger skal vurdere hvilke befruktede egg som skal settes tilbake i livmor og vil gi den makten til foreldrene.

Svakest er den som står alene

Etikeren, som står i samme konsekvensetiske tradisjon som den mer kjente Peter Singer, ser for seg en fremtid hvor foreldrene står overfor valg om barnets interesser og preferanser. I den situasjonen vil det å utelukke sykdom bare være første steget før foreldrene skal ta stilling til hvilke «kvaliteter» barnet skal ha.

I denne situasjonen, argumenterer Savulescu, er de prinsippene vi bruker ved utvelgelse i dag utilstrekkelige. For eksempel retten til selvbestemmelse, rettferdighetsprinsippet og rådgivning som i minst mulig grad påvirker foreldrenes valg.

Dette er ifølge ham gode prinsipper i og for seg, men det gir ingen hjelp til foreldre som står i en konkret valgsituasjon mellom befruktede egg med ulike egenskaper. Han har derfor lansert et eget prinsipp der retten til å velge det «beste barnet» står i sentrum («Procreative Beneficence»).

Basert på tilgjengelig informasjon bør foreldrene velge det barnet som har best utsikter til å få det beste livet. Savulescu snakker om å velge det «beste barnet» eller det mest «fordelaktige barnet».

Det som slår meg mest, når jeg leser Savulescu, er den kalkulerende og kjølige tilnærmingen til det å få barn. De dydene vi ellers er rimelig enige om, i hvert fall i politiske taler og etikkbøker, er at mennesker er et mål i seg selv, at vi skal behandle vår neste som oss selv og at vi ikke kan redusere mennesker til å være et redskap for egne formål.

Når vi titter gjennom forstørrelsesglasset ned i reagensrøret, er blikket vårt på en spesiell måte avhengig av verdiene våre. Vi ser ikke et menneskeansikt, heller ikke en kropp, fingre eller tær.

Vi møter ikke den andres blikk, det som kan minne oss på at det er et menneske vi møter. Likevel vet vi at vi alle har vært et befruktet egg engang. Derfor møter vi noe av vårt eget selv om det ikke minner oss om det av utseende.

Savulescu vil innvende at det er barnets egen fremtid vi diskuterer her; vil ikke alle gi sitt eget barn de beste mulighetene? Det kan høres tilforlatelig ut, men når vi velger «det beste» barnet i hans språk, velger vi også bort det nest beste eller de som ikke når opp til høyeste standard.

Disse eggene er befruktet, og et spirende menneskeliv er begynt. Men disse nådde ikke opp i konkurransen om å være best. Selv ved det som skulle være livets begynnelse.