PLO kastet Libanon ut i tragedien

Libanon står i dag på terskelen av kollaps og landets nyere historie er på mange måter en tragedie. I sin tid ble Libanons hovedstad Beirut omtalt som Midtøstens Paris og landet var kjent for et behagelig Middelhavsklima.

Libanon var det eneste landet i regionen med en kristen majoritet. Disse minnene er en mager trøst for et land som er preget av sterke motsetninger og økonomisk konkurs.

Sjelden hører vi hva som for alvor brakte Libanon ut i uføret. I den vestlige mediedekningen fremstilles palestina-araberne som offer, derfor hører vi sjelden om deres historikk som overgriper for eksempel i Libanon.

PLO ble opprettet i 1964 som en spydspiss i krigen mot Israels eksistens. Legg merke til at denne paraplyorganisasjonen for de ulike terrororganisasjonene ble opprettet tre år før Israel fikk kontroll over Judea og Samaria (Vestbredden).

I 1967 ble organisasjonens første leder, Ahmed Shukeiri erstattet av Yasir Arafat. Arafat bygde PLO opp til en sterk terrororganisasjon, han bygde basen for PLO i Jordans hovedstad Amman. Ifølge Efraim Karsh, professor emeritus ved Kings College London økte fiendtlighetene mellom PLO og Jordan fra våren 1968 og utover.

Fra midten av 1968 og til slutten av 1969 utførte PLO mer enn 500 angrep mot jordanerne. Kidnapping av journalister, angrep mot regjeringsbygninger, og overgrep mot kvinner ble daglige rutiner.

Ziad Refai var en av datidens fremstående jordanske politikere ble vitne til hvordan palestina-arabiske terrorister halshogde en jordansk soldat og brukte hodet som fotball (side 35–36 i den hebraiske utgaven av boken Arafats Krig, Efraim Karsh). I 1970 hadde mer enn 52 terrororganisasjoner sete i Amman.

Etter drapsforsøk på kong Hussein og PFLPs kapring av fire vestlige fly iverksatte kongen det som senere har blitt kalt Black September høsten 1970. Det ble et blodig oppgjør med PLO og palestina-araberne.

Flere av dem flyktet til Israel fordi de anså muligheten for human behandling som større i Israel enn i Jordan. Over 3000 ble drept av de jordanske styrker.

Libanon ble det neste offeret som PLO tok for seg, landet var preget av ulike fraksjoner og hadde ingen sterk leder slik man fant i andre arabiske land. Historien som skulle følge kastet landet ut i tragedie.

Ifølge forfatter og Midtøsten-forsker Elizabeth Picard kom det 100.000 palestina-arabere fra Jordan og inn i Libanon i kjølvannet av kong Husseins oppgjør med PLO. På samme måte som de forsøkte å skape kaos og anarki i Jordan fulgte de nå opp i Libanon.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 begynte palestina-arabiske grupper som Arafats Fatah og Saiqa å operere i det sørlige Libanon. I kjølvannet av en serie væpnede sammenstøt med den libanesiske hæren («The Nine Day war) signerte den libanesiske regjeringen motvillig en avtale med PLO leder Yasir Arafat.

Dette var den første av mange avtaler som ble brutt av palestina-araberne. Gjennom avtalene ble Libanon dratt inn i den israelsk arabiske konflikten.

Sør-Libanon med grense mot Israel ble en base for PLO terroren mot Israel og organisasjonen etablerte en stat i staten med Arafats hovedkvarter i Beirut. PLO ble en del av den interne brytningen eller konflikten mellom de ulike fraksjonene. De ble den største militære fraksjonen på muslimsk side, og den største gruppen blant disse var Fatah.

20. mai 1975 ble dusinvis av kristne drept av bevæpnede menn fra PLO, utover året ble kristne drept, skoler og katedraler ødelagt og landet ble kastet ut i væpnet konflikt. I løpet av 1976 involverte også syriske styrker seg for alvor i konflikten.

Beleiringen av den kristne byen Damour begynte 9. januar 1976. En av nøkkelvitnene til angrepet på denne byen var Fader Mansour Labaky som ga en full rapport til Libanons Røde Kors. Da beleiringen begynte kontaktet han muslimske ledere for å be om hjelp til å hindre angrepet.

Den drusiske lederen Kamal Jumblatt svarte: «Jeg kan ikke gjøre noe fordi det kommer an på Yasir Arafat», hvorpå han ga telefonnummeret til Arafat. Presten kom i kontakt med en av Arafats medhjelpere som svarte «ikke bekymre deg, vi ønsker ikke å ramme deg. Om vi ødelegger deg er det av strategiske grunner».

Byen ble angrepet av flere tusen bevæpnede menn, mens forsvaret besto av 225 unge menn, for det meste tenåringer uten noen militær bakgrunn. Mer enn 50 barn ble drept og kroppene deres lemlestet, 500–600 ble drept i denne byen. Fader Labaky rapporterte: «Angrepet ble gjort fra fjellet bak byen. Det var som en apokalypse. De kom, tusener, på tusener ropende ‹Allahu Akbar, Allah er stor! La oss angrip dem for araberne, la oss gi et holocaust›.

De slaktet alle som kom i deres vei, menn, kvinner og barn. Hele familier ble drept i hjemmene deres. Mange kvinner ble gjengvoldtatt, og få av de overlevde.» Mellom 600.000 og 900.000 flyktet fra Libanon i 1975 og 1976, et antall som er på størrelse med eller enda høyere enn de opprinnelig palestinske flyktningene.

Brutaliteten PLO opererte med i Libanon førte til at de kristne holdt takksigelsesgudstjeneste da Israel valgte å intervenere i Libanon for å fjerne PLO basene i landet.

Den palestinske agenda ledet an av PLO og Hamas har gjennom årene brakt død og ødeleggelse, både for jøder, kristne og muslimer.