Politiets tillit svekkes av justisministeren

Politiets bruk av tvangsmidler har åpenbart gått over en grense. At justis- og beredskapsministeren nekter å beklage, er egentlig ikke problemet. Problemet er at hun ikke har kontroll.

Vi er heldige i Norge. Få andre land i verden har et like profesjonelt politi, og som samarbeider så godt med befolkningen som norsk politi gjør. Resultatet er skyhøy tillit til ordensmakten.

Åtte av ti oppga, ifølge politiets innbyggerundersøkelse for 2021, at de har ganske stor eller svært stor tillit til politiet. Over 90 prosent svarer at de føler seg trygge.

Til tross for at politiet jevnt over gjør en bunnsolid jobb med å holde samfunnet vårt trygt, er heller ikke norsk politi perfekt. Etter flere varsler beordret Riksadvokaten statsadvokatene i april 2021 å gjennomføre en undersøkelse av tvangsmiddelbruk i såkalte mindre alvorlige narkotikasaker.

Etter ett år med graving i totalt 925 politisaker, konkluderte Riksadvokaten med at kravet om skjellig grunn til mistanke i all hovedsak ikke var oppfylt. Det er alvorlig.

Tvangsmidler som kroppslige undersøkelser, ransaking og tvungen urinprøve er inngripende midler for å avdekke kriminalitet – som for eksempel ulovlig rusbruk. Det stilles derfor strenge krav til når disse verktøyene kan brukes, nettopp for å hindre misbruk.

Etter Riksadvokatens konklusjon, er det naturlig at ofrene for politiets uberettigede tvangsmiddelbruk får vår oppmerksomhet. Hvordan kunne det skje at norsk politi systematisk krenket rusbrukere, og hva nå? Dette spørsmålet må justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl svare på.

Men i stedet for å ta grep, opplever vi nå en situasjon der den politiske ledelsen i Justis- og beredskapsdepartementet krangler. Én statssekretær beklager hendelsen, tre statssekretærer er nøytrale og statsråden med ansvar for det hele nekter å beklage.

Det vitner om uenighet i den politiske toppledelsen for politiet, og det er problematisk.

I Norge har politiet såkalt «maktmonopol». Ingen andre offentlige eller private aktører har lov til å bruke maktmidler som arrestasjon, ransakelse eller våpen mot kongerikets borgere. Nettopp derfor er det ekstra avgjørende at Emilie Enger Mehl forvalter dette ansvaret med tydelighet.

I denne saken har både Stortinget og norske medier gitt justisministeren rikelig med tid og anledning til å oppklare. Men i stedet for å svare, spinner hun seg mer og mer inn i sitt eget nett, og det gjør at vi nå står i en svært underlig situasjon. Jeg vil gå så langt som å kalle det politisk selvskading.

Regjeringen er allergisk mot fagfolk

At hun ønsker seg selv og sitt departement så vondt, er hennes problem. Men det utydelige lederskapet og mangelen på effektiv kommunikasjon, svekker også tilliten til norsk politi. Det kan vi ikke finne oss i.

La det ikke være noen tvil: Jeg mener justis- og beredskapsministeren må beklage overfor de i Norge som har vært utsatt for uberettiget maktbruk fra lovens håndhevere. Det er trist å se hvor liten omsorg Emilie Enger Mehl har for dem som har vært rammet av dette.

Men viktigere enn en beklagelse er at hun får kontroll i sine egne rekker – og sørger for at systematisk uberettiget tvangsmiddelbruk aldri skjer igjen.

Som kompanirekrutt i Kompani Lauritsen lærte hun å stå på stedet hvil. Det må hun avlære seg som justis- og beredskapsminister.