Politikere, journalister og velgernes gunst

Gårsdagens tv-sendte partilederdebatt fra Arendal markerte at valgkampen nå for alvor er i gang. Med en knapp måned igjen til 11. september vil vi de kommende ukene til å merke at vi lever i et demokrati hvor konkurransen om velgernes gunst er hard. Det er bra.

Demokrati er et vanskelig prosjekt. Der mennesker skal samhandle, vil vi fra tid til annen stå overfor sterke motsetninger. Da trenger vi styringsstrukturer for at samfunnet skal kunne fungere. Vi kjenner ikke noen bedre styringsform enn folkestyret.

Derfor er det all grunn til å oppfordre til aktiv deltakelse både i valgkampen og i selve valget. Vi er tjent med en aktiv valgkamp, slik at velgerne kan gjøre sitt valg på mest mulig informert grunnlag.

Den aller viktigste dialogen er den som går mellom politikere og velgere. Det er velgerne politikerne står til ansvar overfor. Det er velgerne som må avgjøre hvilke politikere de ønsker å bli representert av.

Samtidig er både tradisjonelle, redigerte og sosiale medier sentrale som formidlingskanaler. Dette er en oppgave de fleste etablerte medier tar på det største alvor, og legger mye ressurser ned i.

I Norge er vi på mange måter privilegerte ved at vi lever i et samfunn med nokså høy grad av tillit, og med politikere som i stor grad er tilgjengelige for både folket og pressen. Samtidig ser vi utviklingstrekk som vi ikke bør ta lett på.

Det ene handler om at valgdeltakelsen gjerne skulle vært høyere. Her må vi ta med i betraktningen den generelle erfaringen at interessen for valg gjerne går noe ned når velgerne opplever at samfunnet i hovedsak fungerer. Likevel må vi arbeide for at flest mulig benytter seg av stemmeretten.

Her har også vi i mediene både et ansvar og en mulighet. En fare i vår moderne virkelighet, er at vi havner i en ond sirkel hvor den gjen­sidige ­misnøyen mellom journalister og politikere gjør den politiske samtalen dårligere.

På den ene siden kan journalister oppleve det ­frustrerende at drevne politikere i stor grad leverer ferdig formulerte svar nesten samme hva journalist­er spør om.

Da blir gjerne konsekvensen at journalisten blir mer aggressiv i spørsmålsstillingen, eller at man enda mer offensivt søker alternative vinklinger for å finne noe nytt man kan fortelle. Journalistene hadde nok heller sett at politikerne i større grad våget å by på seg selv og faktisk forklare hvordan de tenker.

På den andre siden kan politikere få behov for nettopp å strømlinjeforme budskapet sitt hvis de opplever at journalister er mer interessert i ­omkringliggende forhold enn i å belyse de ulike ­politikernes faktiske ståsteder.

Poenget her er ikke å fordele skyld, men snarere å mane til nøktern ettertanke om de langsiktige virkningene dersom debatten kommer inn i en slik ond sirkel. Det tjener i realiteten verken politikerne eller journalistene på. Og i siste instans er det velgerne som blir skadelidende.

Derfor er det all grunn til både å håpe på og ­arbeide for en valgkamp der vi som velgere får et best mulig utgangspunkt for å avgjøre hvem som skal få stemmen vår.