Debatt
Politikerskapt dyrtid
Nylig kunne vi lese at matprisene har steget med 33 prosent de siste tre årene. For en standardfamilie på fire kan dette dreie seg om 44.000 kroner i økte matutgifter pr. år. Når dette kommer i tillegg til øvrig prisøkning på andre vitale områder som lånerente, drivstoff og strøm, er det lett å forstå at stadig flere sliter økonomisk i dette landet.
Som reaksjon krangler stortingspolitikerne om ulike tiltak, litt mer støtte her og litt mindre avgifter der.
Annonse
Men finnes en annen tilnærming til problemet? Hva med å se på årsakene til prisøkningen? Jeg vil løfte fram tre områder som åpenbart er prisdrivende.
For det første har vi i denne treårsperioden opplevd en formidabel prisøkning på strøm. Privathusholdninger har fått støtte, men mange bedrifter har ikke fått full kompensasjon for de økte utgiftene. For å overleve må disse øke prisene på varene sine til oss forbrukere.
For frukt- og grønnsakdyrkere blir det dyrere å produsere i veksthus, og spesielt for kjølevarer blir lagring dyrere, for bare å nevne noe. Alle ledd i leveransekjeden fra produsent til dagligvarehandelen får økte utgifter av samme grunn.
I 1991 fikk vi ny energilov som gjorde strømmen markedsstyrt. I all hovedsak har det tjent oss vel fram til vi fikk de nye utenlandskablene til England og Tyskland i 2021. Men problemet er ikke kablene i seg selv; det er fornuftig å selge når vi produserer mer energi enn vi trenger selv. Problemet er at markedsprisen i Europa «slår tilbake» på norske priser. Strømprisene i Norge er styrt av ACER, et EU-byrå vi ikke har påvirkningskraft på, men som vi er bundet av gjennom EØS-avtalen og Stortingets aktive tilslutning i 2018. Staten har tjent formidabelt på denne politikken.
I tillegg øker myndighetene prisen på vannkraft (strømregningen) betydelig for å finansiere ny såkalt ren energi som solenergi og ikke minst vindkraft.
Det er med andre ord våre politikere som har ansvar for at vi har fått dyre strømpriser i Norge.
For det andre har drivstoffprisene økt betraktelige de siste årene. Før forrige stortingsvalg sa Senterpartiet at de ikke kunne sitte i en regjering med bensinpris på over 20 kroner literen. Nå er normalen rundt 25 kroner, og bikker prisen under 20, er det kø foran pumpene. Vi vet at om lag halvparten av prisen består av avgifter til staten. Hvorfor gjør ikke myndighetene noe med det?
Uansett: Økte drivstoffpriser gjør distribusjonen av varer til butikkene dyrere, og det må butikkene ta igjen hos deg og meg. (Siste nå er at Erna Solberg sier at bensin- og dieselprisene må øke kraftig. Det er tydeligvis noe som er viktigere enn oss forbrukere).
Annonse
For det tredje er formuesskatten på arbeidende kapital prisdrivende. Arbeidende kapital er bedrifters bygninger, maskiner, biler, økt aksjeverdi osv. Bedriftseiere må personlig betale skatt av markedsverdien av disse eiendelene, en verdi som myndighetene setter. Men hvor skal bedriftseieren finne pengene til denne skatten? Pengene er jo bundet i utstyr som trengs til driften av virksomheten, og ikke alle bedrifter har store overskudd hvert år, og særlig ikke i disse tider med økte utgifter.
Eieren kan enten ta opp lån i banken, eller ta ut penger fra selskapet. Hvis han gjør det siste, må han betale 38 prosent utbytteskatt på uttaket som skal brukes til å betale formuesskatten. Vedkommende må altså ta ut nok til å betale både formuesskatten og utbytteskatten. For at bedriften skal overleve slik «tapping» av verdier, har de ofte ikke noe annet valg enn å øke prisene på varene til oss forbrukere. (Forresten, denne formuesskatten gjelder bare norske eiere, ikke utenlandske. Det er derfor mange rikinger har flyttet til Sveits. Og det er disse som skaper mange arbeidsplasser. Denne politikken er i ferd med å rasere norsk næringsliv.)
Felles for alle disse tre prisdriverne er at Staten øker sine inntekter betraktelig på bekostning av folket. Det er en form for tilleggsskatt. Bedrifter, kommuner og privatpersoner får stadig dårligere økonomi. For mange er dette dramatisk.
Stortingspartiene har hatt nok tid til å gjøre noe med situasjonen. Tydeligvis finnes ingen vilje til å gjøre noe grunnleggende med dyrtiden. De er mentalt bundet av sine og partienes tidligere valg og lojaliteter til Parisavtalen, EU og vennene i Davos. Eller hvordan skal vi ellers forstå passiviteten?
Vil du ha forandring, må du heie fram og stemme på nye krefter ved stortingsvalget i 2025. Meld deg gjerne inn i Konservativt. Ikke kast bort stemmen din på partier som beviselig ikke bidrar til positiv forandring! Konservativt vil prioritere at folk og bedrifter skal få beholde nok av sine inntekter til å klare seg selv og ha overskudd til å skape gode virksomheter. Staten kan fint klare seg med færre penger og likevel få gjort sine primæroppgaver.
