Politikk – etter Hareide
Svært mange naturlige KrF-ere har stor sympati for nettopp Frp spesielt på grunn av deres Israelpolitikk.
2. november er gått inn i historien – men vil bli husket av de fleste politisk bevisste. Datoen representerer et unødvendig skille mellom politisk retning i et parti som liker å se på seg selv som et sentrumsalternativ. Selv om undertegnede er glad for resultatet, og faktisk åpner for å stemme KrF, er det holdningene jeg har lyst til å kommentere.
KrF valgte ved siste stortingsvalg å si «ja» til Erna – men «nei til Frp. I dag – etter landsmøtevedtaket, beklager mange at KrF har forlatt det eneste løfte de gav ved valget.
Annonse
Personlig vil jeg heller si at dette løftet aldri skulle vært gitt. Det var politisk uklokt fordi de burde vite at de ved neste korsvei måtte ta Frp med på kjøpet.
Argumentene som er blitt brukt har heller ikke vært veldig smarte, etter mitt skjønn. Når en for eksempel sier at «Erna valgte Frp framfor KrF», er det nesten som jeg lurer på om jeg hører rett. Ville det vært politisk mulig å danne regjering med å velge bort Frps 42 representanter til fordel for KrFs 8? I realiteten var det KrF som valgte seg selv bort.
Så til retorikken mellom de to partiene. Jeg kunne faktisk ha lyst til å formulere det slik; Frps retoriske omtale av KrF har vært lite dannet og til tider ufin. KrFs omtale har vært mer dannet, men likevel nedlatende og sårende.
I manges ører er mantraet om Frp opplevd sårende, og uvirkelig. Det ble da også nevnt i en tale på landsmøte når det fra en av delegatene ble fortalt at flesteparten av dem som har forlatt KrF har gjort det til fordel før Høyre og nettopp Frp.
Det stemmer også med mine observasjoner. Svært mange naturlige KrF-ere har stor sympati for nettopp Frp spesielt på grunn av deres Israelpolitikk. Så kan en selvfølgelig like det eller ikke, men en blir nødt til å forholde seg til det.
Jeg lurer ofte på om Hareides retorikk (som jeg ikke har likt) kan ha hatt den virkning som beskrives i Jakobs brev; «Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den kan sette i brann»! (kap 3. vers 5).
Tilslutt et ønske: Vær bevisste og rause i forsoningsarbeidet! Og meisl ut en tydelig politikk også ut over kjernesakene.
Lykke til.
