Politikk inspirert av Jesus

Bokanmeldelse:

Espen Ottosen (red)

Kristendom og politikk

En debattbok

Luther forlag

Hft., 108 sider

–––––––

Å lese denne boken har vært enda mer interessant enn jeg hadde ventet. Johan Edvard Grimstad (Sp), Rolf Kjøde (KrF), Janne Haaland Matlary (H) og Torkil Åmland (Frp) gjør godt rede for sine respektive politiske ståsteder.

I tillegg kommenterer hver av dem de andres tekster. Slik blir dette en debattbok i mer reell forstand enn det vi vanligvis ser. Og noen av de mest interessante betraktningene kommer nettopp der hvor forfatterne kommenterer hverandres tekster.

Verdidebatt

Det har overrasket og gledet mange at verdier har fått en så fremtredende plass tidlig i årets valgkamp. Samtidig viste mandagens tv-sendte partilederdebatt fra Arendal tydelig hvor vanskelig det er å debattere norske verdier som et entydig begrep, fordi politikere med ulikt ståsted legger forskjellig innhold i hva en verdi er.

Ikke desto mindre sier nok sommerens verdidebatt noe om at mange her i landet ikke følger sekularistenes ønske om offentligheten som en mer eller mindre religionsfri arena.

Anvendelse

For immaterielle verdier har alltid preget oss, og da må vi diskutere hvilke verdier vi vil bygge på. Derfor er det mer konstruktivt å drøfte hvordan verdiene kommer til anvendelse i politikken, enn hvorvidt de hører til der.

Med det utgangspunktet er det også nyttig og viktig å drøfte forholdet mellom kristendom og politikk, som har gitt denne boken tittel.

Ikke så sentrale

De fire deltakerne har ulikt politisk ståsted. Men de er enige i en del sentrale kristne verdispørsmål. Redaktør Ottosen forklarer i forordet at de «slutter seg alle til en klassisk kristen tenkning om abort, bioteknologi, homofilt samliv og aktiv dødshjelp.»

I sin avsluttende kommentar etterspør Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisen en nærmere begrunnelse for dette utvalget. Det er betimelig, for det hadde vært interessant å høre mer om hvilke vurderinger man her har gjort.

Det finnes gode grunner for å velge på den måten Ottosen og forlaget her har gjort, blant annet blir det da tydelig at denne boken primært retter seg mot et bestemt publikum, eller i det minste at den har et klart utgangspunkt.

På den annen side er det bare en av de fire politikerne som for tiden har eller nylig har hatt sentrale verv i partiet sitt. Med det utgangspunktet forlaget har valgt, skulle det godt gjøres å finne mer sentralt plasserte politikere fra Sp, H og Frp, og det samme gjelder for de partiene som ikke er representert.

Sp og Oase

Hvordan man leser de ulike tekstene, vil naturligvis avhenge av ens eget ståsted. Jeg vil likevel si at alle fire makter å integrere sin kristne tro i partivalget, på en slik måte at alle har verdifulle bidrag til debatten om hvordan en kristent fundert politikk arter seg.

Johan Edvard Grimstad kommer fra en Sp-familie, men er først og fremst kjent for Dagens lesere gjennom sitt engasjement i Oase-bevegelsen.

Uavhengig av dette vil nok mange kunne kjenne seg igjen både i den verdiforankrede tilnærmingen han har til praktisk politikk, samtidig som mange også vil sette pris på nettopp jordnærheten han har med seg.

Rolf Kjøde er først og fremst kjent som misjonsleder, men viser her tydelig at han også kan være en fremstående politisk tenker, en som har mye å bidra med også i KrF-sammenheng. For et parti som strever med å møte ulike velgergruppers til dels urealistiske forventninger til hva KrF kan være, kan det være nyttig å gjøre seg mer nytte av Kjødes kapasitet.

Sterkt i rette

Kjøde viser vilje og evne til å reflektere både når han skriver at det var nødvendig for KrF å oppgi bekjennelsesparagrafen, når han skriver om støtte til Israel, og til ønsket om å arbeide med saker der det er mulig å oppnå resultater.

Samtidig plasserer Kjøde seg et stykke unna partiets høyrefløy. Han går flere ganger sterkt i rette med Frp, og fyrer løs når han mot slutten av boken kritiserer partiets dødshjelpvedtak:

«Heldigvis er det ennå såpass moralsk ryggrad i det øvrige politiske landskapet at ingen så langt har villet følge en slik ekstrem liberalisme».

Det er vel nettopp slike henvisninger til moral som har provosert Sylvi Listhaug nok til å bruke begreper som «godhetstyranni».

Bondevik-regjeringen

Janne Haaland Matlary var som kjent statssekretær i Kjell Magne Bondeviks første regjering, men har siden da meldt overgang til Høyre. Hun er ganske skarp i kritikken av sitt gamle parti, og mener det politiske sentrum er en konstruksjon, noe som er skapt for at KrF skal slippe å velge mellom høyre- og venstresiden.

For KrF ville et slikt valg antakelig blitt skjebnesvangert, uansett hvilken vei de hadde gått. Men Matlary gjør godt rede for skjelningen mellom religion og politikk, og har en mer prinsipielt begrunnet tilnærming til statens rolle enn noen av de tre andre.

Ikke minst når det gjelder synet på staten bør innspillene hennes mane til ettertanke blant kristne velgere, i et samfunn hvor staten har en finger borti det aller meste.

Sympati

Torkil Åmland har på en måte det vanskeligste utgangspunktet av de fire, i den forstand at hans parti nok har færrest støttespillere i de miljøene boken formodentlig henvender seg til.

Og som nevnt blir han kritisert fra Kjøde for sin betoning av en restriktiv innvandringspolitikk og hvordan han advarer mot islamisme.

Men Janne Haaland Matlary uttrykker på sin side betydelig sympati med Åmlands refleksjoner, og illustrerer slik noe av det politiske skjebnefellesskapet som gjør at samarbeidet i den sittende regjeringen ser ut til å ha gått bedre enn de fleste hadde ventet

Verdikonservativ

Slik Matlary tilhører den verdikonservative fløyen i Høyre, tilhører Åmland den tilsvarende fløyen i Frp. Han legger ikke skjul på at han i noen saker kan kjenne nærmere slektskap med verdikonservative politikere i andre partier.

Men den viktige erkjennelsen han legger til grunn, er at dette er han slett ikke alene om. Han er opptatt av frihet og rettferdighet, og har i nærmer 20 år tilhørt partiet han nå i to periode også har representert som statssekretær.

Synet på hva som er statens sentrale oppgaver, og på hvordan statens innflytelse må begrenses, er også viktige for partivalget hans.

Ellers leverer Åmland også bokens mest utførlige forsvar for kristne friskoler, og påpeker hvordan også andre ansatte enn lærerne er del av det skolemiljøet som skal bygge opp om formålet med disse skolene.

Borgerlig?

Er kristent forankret politikk per definisjon borgerlig, eller ikke-sosialistisk? Janne Haaland Matlary går langt i å tenke slik, med utgangspunkt i synet på individets relasjon til staten. Hun peker også på kommunismens iboende materialistiske menneskesyn som en fundamental motsetning til det kristne menneskesynet.

Johan Edvard Grimstad er mer opptatt av praktisk virkelighet enn av politisk teori, og er ikke med på en slik entydig kategorisering. Kjøde gir også uttrykk for at han ikke er spesielt redd for samarbeid med Arbeiderpartiet. Åmland vil nok også plassere seg i selskap med Matlary her.

Matlary kommer for øvrig også med en nokså skarp karakteristikk av Venstre. Hun mener dette partiet har blitt «så radikalt atomistisk i sin forståelse av liberalismen at det ikke lenger er forenlig med et kristent menneskesyn.» Det er ikke hver dag vi leser så kontante avvisninger av et parti på kristelig grunnlag.

Konkrete uttrykk

Blant annet på i spørsmålet om hvorvidt kristen politikk er borgerlig, er boken innom en grunnlagsdebatt som vi med fordel kunne hatt mer av i Kristen-Norge. Det er lett å gå seg bort i symboler og sjablonger og miste de fundamentale spørsmålene av syne.

Hvis troende kristne velgere først og fremst lar sin stemmegivning influere av profilerte saker som skolegudstjeneste, K-en i KRLE og (flere) søndagsåpne butikker, risikerer vi at «kristne verdier» og kristent fundert politikk blir redusert til noen få konkrete saker som i stor grad beveger seg mot ytterkantene av de oppgavene vi har politikere for å utføre.

I stedet burde vi bruke mer krefter på å drøfte hvordan et helhetlig kristent samfunnssyn best kan gi konkrete politiske uttrykk. Denne boken er et godt innledende bidrag til det.