Politiske lister ved kirkevalget er bedre enn personvalg

Ordningen for valg av leke medlemmer til bispedømmerådene / Kirkemøtet har vært i støpeskjeen. Starten kom med St.meld. 17 2007–2008. Vi har holdt på lenge nok. Ulike prøveprosjekt, nyvinninger med kirkepolitiske lister og nomineringsgrupper, og ivaretakelse av lister fra en nominasjonskomité i bispedømmene, er blant ingrediensene.

Nå må Kirkemøtet lande. Enten må vi kun ha lister fra nominasjonskomiteen, eller så bør det kun bli kirkepolitiske lister. Dagens valgordning med begge deler har sine åpenbare svakheter.

Jeg ser med glede på det kirkepolitiske engasjementet som politiske lister har skapt. Dette engasjementet må brukes til et videre engasjement for kirken generelt, et engasjement som tar vare på kirken som en viktig «institusjon» med ulike tradisjoner fra fjord til fjell.

Akkurat skillelinjene i engasjementet skal jeg ikke berøre her. Men håpet om en sterk kirke som rommer alle, vil for meg alltid være der. Nå er jeg spent på behandlingen av valgordningen i det kommende Kirkemøtet. Kirkemøtet 2022 gir en ny mulighet til å endre vedtaket fra 2021, og da etter at nye opplysninger er lagt fram.

Jeg antar at grupperingene i Kirkemøtet står fast på sine tidligere standpunkt. Når ny informasjon om at minst to nye nomineringsgrupper ønsker å delta ved valget i 2023, «Frimodig kirke» og «Kirken for alle», antar jeg at det vil ha betydning for at saken blir tatt opp igjen, til beste for gode kirkepolitiske valgordninger. La det ikke gå minst ytterligere fire år til, før vi får et enkelt valgsystem etter ordinære og kjente norske demokratiske valgprosesser.

Dagens valgordning ved valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, er et usynkront og uheldig valg. Det er lite demokratisk og uklart. Valget av representanter til bispedømmerådene og Kirkemøtet bygger egentlig på ulike prosesser med ulik basis for listeforslagene. Det kan, og det blir utnyttet.

Nominasjonskomiteenes lister er i sin natur uten noe program. Listene skal være bredt sammensatt, med representanter fra ulike «grupperinger» i kirken. Dette gjør at en stemme til denne listen blir å regne som et personvalg, mer enn et bevisst retningsvalg, et «politisk» nøytralt valg. Det er i utgangspunktet en fin tanke. Men en slik «grasrotforankret» liste (gjennom nominasjonsprosessen og menighetsrådene), kan misbrukes med påvirkning på hvem som settes opp på listen.

Videre kan det dokumenteres at profilering av enkeltpersoner, f.eks. gjennom annonser, kan påvirke hvem som blir valgt fra en liste. Hvis påvirkningen går i retning av sentrale kirkepolitiske spørsmål, blir det en uheldig utnyttelse av valgordningen. Å utnytte dagens valgordning på denne måten, er fullt mulig og helt lovlig. Det har vist seg at de personene som blir profilert på denne måten, lettere, ved kumuleringer, vil kunne bli valgt framfor andre på listen.

Da faller betydningen av den lokale forankringen av nominasjonsprosessen bort, og politisk nøytralitet svekkes. I et demokratisk valg kan vi ikke tillate at systemet kan utnyttes slik. Vi må ha et enhetlig valg.

«Kirkepolitiske lister» bygger på et program. De har ulik profilering, og vil gjenspeile folkeviljen på en annen, og trolig på en bedre måte, enn ved et personvalg. Egentlig var vel dette også tanken når det ved siste valg var to politiske lister ved valget til bispedømmeråd. Men vi har ikke (foreløpig) fulgt opp dette sporet.

Ved sist valg hadde vi to politiske lister. Ved valget i 2023 kan det bli fire eller enda flere lister. Også disse listene kan få innspill fra lokalt hold på hvem som er aktuelle som kandidater. På ulike måter kan en sørge for hvordan dette kan skje, og med det sikre lokal forankring. Men da må dette være som en generell ordning, uten tilknytning til en spesifikk liste.

Den enkeltes ønske om listetilknytning må nomineringsgruppene (de kirkepolitiske listene) selv stå for. Når vi ved valget i 2023 trolig vil kunne forholde oss til minst fire lister, er også mangfoldsperspektiv ivaretatt.

Uten lister fra en nominasjonskomité vil vi få et valg mellom likeverdige lister. Vi får et valg og en sammensetning av et kirkedemokrati på bispedømmenivå og på landsnivå, som kirkens medlemmer har stemt inn etter hva de står for, og som gjenspeiler demokratiske prosesser. Fortsetter ordningen med nominasjonskomiteenes lister, får vi et usynkront og lite demokratisk valg.

La meg være helt klar: Enten må vi bare ha lister fra bispedømmenes nominasjonskomiteer, eller så må vi få et kirkepolitisk valg med lister som bygger på et program.

Nå har Frimodig kirke stiftet ungdomsorganisasjon

Jeg håper at de som leder Kirkemøtet, både i plenum og i den aktuelle komiteen, får til en fornyet behandling. Flere har uttrykt sin misnøye med den aktuelle ordningen, og ønsker en annen demokratiseringsprosess og valgordning i Den norske kirke. Skulle det resultere i at det kun blir lister fra nominasjonskomiteen, er det greit for meg. Skulle det bli et valg mellom kirkepolitiske lister, gleder jeg meg til debatter og profilering på hva kirken skal utvikle seg til i framtiden. Jeg vil ikke ha et både og!

Før avstemmingen på Kirkemøtet i 2021, hadde jeg samtaler med flere sentrale representanter for nominasjonskomiteenes lister. (Dette som en ordning hvis det skulle bli aktuelt at nominasjonskomiteenes lister falt bort.) Dersom det for de samme skulle være et tilsvarende behov for samarbeid med Kirken for alle, står vi til disposisjon for de som ellers kunne bli «listeløse» hvis listene til nominasjonskomiteene opphører.

Vi er åpne og inkluderende. Vi finner ut av det. Det er absolutt en mulighet med et samarbeid med Kirken for alle. Vi har snakket sammen før, vi!