Pollestad: Om kjønnsforskjeller i forsvaret

Ordet «nulltoleranse» er et ideologisk begrep som stadig oftere brukes som en besvergelse mot uønsket oppførsel. Ingen har vel tro på at besvergelser kan løse reelle problemer, men de avleveres likevel høyrøstet i mediene for å markere politisk korrekte holdninger til gitte samfunnsfenomener.

For en tid siden gjaldt det kvinner som soldater i Forsvaret. Urovekkende mange følte seg trakassert ut fra sitt kjønn. Dette er et pinlig faktum i et samfunn som ser bort fra – og bevisst vil ignorere – den naturgitte forskjellen mellom kjønnene, til og med den som har sin grunn i biologien.

Alt blir mer og mer innrettet som om kjønn bare var «en sosial fordom», et hinder vi i fremskrittets navn bør legge bak oss på veien mot «unisex» og «kjønnsnøytralitet». Ut fra en slik ideologisk målsetting utformes stadig flere ordninger i samfunnet som om kjønnsforskjellen ikke fantes.

Ifølge troverdige historikere lå allerede steinalderens kvinner og menn hver for seg i hulen, samtidig som de utvilsomt ordnet det slik at kjønnene fikk møtes til felles gleder og til sikring av artens fortsatte liv.

Dette mønsteret har siden gjentatt seg i alle kjente kulturer, også vår egen. Mannens trang til å så sin sæd og spre sine gener og kvinnens begjær etter mannen måtte settes i samfunnsmessig forsvarlige rammer, og dermed fikk vi alt fra monogame eller polygame ekteskap til mer eller mindre velordnede bordeller.

Skulle en seng deles, ble det gjort med eget kjønn; i sagaen ser vi at det bare var kongen som slapp å dele seng med sine menn. For alt vi vet, kan det ha skjedd mye syndig moro under teppet eller skinnfellen også den gang, men det lot man klokelig være å snakke om ved høylys dag.

Fremdeles setter vi ikke kvinner og menn i samme fengsel, vi legger dem ikke på samme sykesal, og på de fleste internatskoler – i hvert fall de kristelige – er det også i dag en guttefløy og en jentefløy.

Det er lite trolig at Forsvarets ledelse i utgangspunktet var begeistret for at de nye kjønnserkjennelser i den grad skulle gjøres gjeldende militært at menn og kvinner skulle være i samme tropp. Strategisk må det være like uklokt som å forlange at halve landslaget i fotball skal være kvinner.

Men alle med omsorg for egne forfremmelser vet selvsagt at innvendinger mot rådende ideologi straffes strengt, og dermed er det gått så langt at kvinner og menn ikke bare skal være på samme kaserner, men på sammen rom. Med mindre mennene kastreres er dette et opplegg til fremme av «seksuell trakassering», som det heter når naturen hos enkelte gutter sprenger de ideologiske rammer.

En av de krenkede jentene anklaget guttene for «at de viste den maskuline siden av seg selv.» Ja, hvor skulle de vise den om ikke i militæret? Det var den man i min soldattid forsøkte å fremelske: Man skulle helst være stridende A. Forsvaret skulle gjøre gutter til menn.

«Vi er nødt til å ha en helt annen kultur,» uttalte Knut Storberget, formann i forsvarskommisjonen. Skal dette være noe mer enn enda en besvergelse, må kjønnsforskjellen igjen tas på alvor og forsvaret organiseres ut fra de to kjønns iboende og evige ulikheter.

Da vil hæren utvilsomt bli mer slagkraftig, og tjenesten triveligere både for gutter og jenter. Alternativet er å skrike «nulltoleranse» til Dovre faller, uten at noe endrer seg.