Populisme og kristendom – kollisjon eller koalisjon?

Skrevet av Kristin Graff-Kallevåg, Sven Thore Kloster og Sturla Stålsett. De er redaktører av «Populisme og kristendom», CappelenDamm Akademisk, 2021

Når det gjelder å legitimere politisk makt, kan lite måle seg med å appellere til folket eller til Gud. Populister gjør gjerne begge deler.

Med boka «Populisme og kristendom» har 14 forskere sett nærmere på koblinger mellom religion og populisme i Norge i dag. Hva har vi funnet? Det skal vi oppsummere her i seks punkter.

Gradsspørsmål

For det første så har vi funnet det vi mener er en fruktbar tilnærming til å studere populisme. Vi har studert populisme som et retorisk og stilistisk repertoar, i tråd med populismeforskeren Rogers Brubaker.

Med det har vi unngått de posisjonene som enten forstår populisme som en spesifikk politisk ideologi, kjennetegnet av å være ikke-demokratisk og ikke-pluralistisk, eller de som forstår populisme som en grunnleggende dynamikk i all politikk.

Hvorvidt noe er populistisk blir dermed et gradsspørsmål, ikke enten-eller. Ulike troper fra det populistiske repertoaret kan mobiliseres i større eller mindre grad. Den retoriske grunnstrukturen handler riktignok om å konstruere motsetninger mellom et folk, en elite, og grupper utenfor folket som truer det og som eliten ikke evner eller ønsker å beskytte folket mot.

Ut over disse grunntrekkene er populismen kontekstuell. Hvem som er elite, hvem som er folk, og hvem som defineres som trussel mot majoriteten avhenger av den konkrete situasjonen:

Noen steder er det globalister som sies å true folket, andre steder innvandrere, muslimer, trygdede, ateister, liberale, hensynsløse storkapitalister, kommunister, de som bestemmer skolepensum, eller rett og slett NRK, byråkrater eller Osloeliten.

Denne kontekstuelle og retoriske tilnærmingen til populisme synes vi har vært analytisk fruktbar. Den har gitt oss mulighet til å prøve å forstå populistiske dynamikker snarere enn å fordømme populisme som noe udemokratisk per se.

Siden populistiske responser er kontekstuelle, og kronisk opposisjonelle, kan de være demokratiske eller ikke-demokratiske, alt ettersom hva slags innhold de har.

Forsterke konfliktlinjene

For det andre har vi latt oss inspirere av en av våre kjente norske samfunnsforskere, Stein Rokkan, ved å tematisere ulike konfliktlinjer. For Rokkan sto særlig motsetningen mellom sentrum og periferi sentralt, men han pekte også på andre konfliktlinjer som for eksempel kulturelle, økonomiske og religiøse.

De ulike bidragene i boka vår har fokusert på underliggende konfliktlinjer som for eksempel majoritet/minoritet, eget/fremmed, tro/ikke-tro, makt/avmakt, by/land, folk/elite, og sett hvordan kristendom og annen religion – og da som oftest islam i vår kontekst – inngår i og brukes til å forsterke disse konfliktlinjene.

Populistiske strategier

For det tredje blir da spørsmålet: Hvor har vi funnet bruk av kristendom eller annen religion som forsterker konfliktlinjer og inngår i populistiske strategier?

Vi har blant annet funnet det i konstruksjoner av norsk kulturarv, særlig der kulturarven oppleves som truet av enten muslimer eller sekulære eliter. Vi har funnet det i kampen om å definere norske verdier, som for eksempel likestilling.

Vi har funnet det i innvandringsdebatter, hvor det hevdes at det norske folket må beskyttes mot muslimske flyktninger og asylsøkere. Vi har til dels funnet det i tros- og livssynspolitikken, hvor staten bes om å regulere eller sanksjonere majoritetsavvikende religion.

Og vi har funnet det i deler av klimadebatten, som tidvis preges av apokalyptisk retorikk. Apokalypsen brukes da for å mobilisere en skarpere konfrontasjon mellom det engasjerte folket og den svikefulle politiske eliten som ikke innfrir.

Dårligere kår i Norge

Samtidig, og dette er det fjerde poenget, har vi kastet et blikk ut i verden for bedre å se norsk populisme i perspektiv. Hvordan ser Norge ut sammenlignet med andre land? I Latin-Amerika, USA, Russland og Frankrike er koblinger mellom religion og populisme langt mer fremtredende og potente enn i norsk sammenheng.

Hvorfor er det sånn? Trolig fordi populisme generelt har dårligere kår i Norge sammenliknet med disse landene. Men også fordi religion ser ut til å ha mindre offentlig betydning i Norge.

Fremskrittspartiet tyr riktignok ofte til en velkjent høyrepopulistisk «kristenisme» i innvandringspolitikken sin, hvor forsvar av vestlig sivilisasjon mot islam er et sentralt motiv.

Men, mens partiledere i Polen, Ungarn og Slovenia nektet å ta imot muslimske innvandrere under den såkalte flyktningkrisa i 2015, var det økonomisk bærekraft som var det dominerende argumentet fra regjerings-Frp da partiet tok dissens med Høyres kvoteflyktning-forlik med opposisjonen.

Økonomisk velferdskollaps veide tyngre i den politiske fryktretorikken enn det islam og muslimer gjorde. Likevel, med Sylvi Listhaug som partileder har nettopp det kultur- og verdikonservative segmentet i Frp blitt styrket på bekostning av det mer sekularistiske.

Så her er det trolig duket for mer kristenisme og kristenpopulisme i tida som kommer. «I Norge spiser vi som kjent svin og drikker alkohol og viser ansiktet vårt», sa illustrerende nok Listhaug som integreringsminister i 2016.

Definere religiøse symboler

Dermed er vi over på det femte punktet, nemlig at religion også er gjenstand for politiserte kamper med mer eller mindre populistiske trekk. Dette gjenkjenner vi særlig i identitetspolitiske debatter knyttet til religiøse symboler, som for eksempel bruk av hijab, eller når et nyhetsanker ikke får bære kors på TV, eller når islam proklameres som trussel mot «kristne verdier» som ytringsfrihet og kjønnslikestilling – ironisk nok uten å spørre når akkurat disse ble tradisjonelle kristne verdier.

Det kjempes om å få definere religiøse symboler. Hvem eier kristendommen? Er det de som skriver protestbrev til NRK på grunn av nyhetsankersaken, eller er det de som går jevnlig til gudstjeneste?

Er det kirke-eliten og biskoper som forkynner bærekraftsmålene og det livssynsåpne samfunnet, eller er det demagogiske politikere med kors rundt halsen? Har høyrepopulister kapret kristendommen – som noen forskere hevder? Eller er det – som vi antyder – et problematisk begrep, da det forutsetter at det finnes en ikke-kapret og uskyldig versjon av kristendommen.

Folket eier jo kristendommen, vil populister hevde. Men nettopp det hevder jo også folkekirka. I kampen om kristendommen finner vi derfor populistiske dynamikker også innad i kirka.

Hvem får for eksempel definere hva som regnes som allment i teologien? Og hvordan arter kampen om gudsfolket seg når dette må beskyttes mot vranglærere eller truende mørkemenn?

Utfordre hegemonier

Dette bringer oss over til det sjette og siste poenget: Nemlig at kristendom fungerer både som motgift og som katalysator for populisme. Kristendom kan både forsterke og dempe konflikter.

Religionen synes å ha et særlig potensial til å forsterke populistiske aktører når disse forstås som motmakt. Populister forstår seg selv gjerne nettopp som opposisjonell motmakt.

Og det å utfordre etablerte hegemonier er heller ingen fremmed tanke i mange kristne forestillinger. Av og til sammenfaller politiske og religiøse agendaer.

Sentrale religiøse motiver som et utvalgt, forfulgt eller forsmådd folk som må reddes av en profetisk eller handlekraftig frelserskikkelse, kan da gi legitimitet og styrke til populistisk mobilisering – enten dette er mot vaksiner eller for tradisjonelle familieverdier. Samtidig finner vi også mange eksempler på at religiøse aktører er viktige motkrefter mot nettopp populistiske bevegelser.

Kirker i skvis

Kirkelig motstand mot populistisk fremmedfrykt er et godt eksempel på det siste. For mange populister synes å konstruere budskapet sitt rundt følelsen frykt. Ved å fokusere på reelle eller opplevde trusler mot folket eller folk flest, tilbyr populister sin politikk som beskyttelse.

Høyrepopulistiske bevegelser i Europa har lenge tilbudt kulturell beskyttelse mot muslimsk innvandring. Mange kirker i Europa har dermed havnet i en skvis: På den ene siden vil populister som peker på kristendom som nasjonal kultur og felles grunnlag for europeiske sivilisasjon, være en direkte invitasjon til kirkene om å stå opp for egen tro og identitet.

Samtidig oppfatter mange kirker denne populismen som noe som er i strid med kirkas budskap. Derfor har de også tatt til motmæle mot det de mener er populisters spredning av fremmedfrykt.

Kirkene vil også tilby beskyttelse til folk. Men ikke beskyttelse mot innvandrere – men mot høyrepopulistisk fremmedfrykt.

Alt i alt vil vi derfor si at koblingen mellom kristendom og populisme er ambivalent. Noen ganger ser vi en koalisjon. Andre ganger er det full kollisjon.