Positivt at en hindu kan bli britisk statsminister

Mandag ble det klart at Rishi Sunak tar over som statsminister etter Liz Truss. Dermed etterfølger én historisk regjeringssjef en annen: Truss ble med sine 44 dager i Downing Street den britiske statsministeren som har sittet kortest. Sunak er den første fargede som får denne rollen, og den første som er hindu.

For å avklare mulige misforståelser først: Som en kristen avis «på hel sannhets grunn» fastholder Dagen at Jesus er den eneste veien til Gud. Den kristne tro påberoper seg å være eksklusiv, noe som er sterkt uttrykt gjentatte ganger i Bibelen.

Løftet om tilgivelse for synd og det evige liv er knyttet til personlig tro på Jesus Kristus som Guds sønn og verdens frelser, som døde og sto opp igjen. Dette står fast selv om man kan la seg imponere over både åndelig lengsel og personlig fromhet hos mennesker som tilhører andre religioner.

Det er også grunn til å fastholde at kristendommen har hatt sterk betydning for å forme britisk og europeisk kultur. Den anglikanske kirkes sentrale rolle i landet ble senest bekreftet i forbindelse med at dronning Elizabeth døde 8. september. Ikke bare ritualene og virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for dem, men mye av språket og verdiene som kom til uttrykk, er uløselig knyttet til den kristne tro.

På denne bakgrunnen kan det oppleves både fremmed og vemodig at den nye statsministeren har markert den hinduistiske høytiden divali i forbindelse med at han flytter inn i statsministerboligen.

Her er det likevel viktig å tenke prinsipielt: I et liberalt demokrati er det avgjørende at statsministeren er personlig egnet til det krevende oppdraget og har den nødvendige tillit. Det er problematisk å ha religiøse krav til hvem som kan fylle et slikt embete, og det gagner heller ikke kristendommens sak å nære slike forestillinger.

«Heller enn bare å se etter en leder som har sagt noen fine ting om kristendommen, burde vi se etter en leder som har moralsk karakter, som vi kan stole på og som er klok», skrev redaktør Sam Hailes i Premier Christian Magazine da Boris Johnson ble statsminister i 2019. Tittelen på artikkelen var «Vår første ikke-kristne statsminister på flere tiår». Johnson var nemlig helt åpen om at han ikke var noen seriøst praktiserende kristen.

Og det er ikke noe nytt i Storbritannia. James Callaghan på slutten av 1970-tallet hadde en kristen oppvekst, men ble ateist. Det samme var Clement Attlee, som var statsminister for Labour rett etter krigen. Og selv om Winston Churchill så det som sin oppgave å kjempe for «den kristne sivilisasjon», hadde han knapt noen personlig avklart kristen tro.

«Det er viktigere at keiseren er en god hærfører enn at han er en god kristen», er det blitt sagt om Romerrikets ledere i senantikken. For kristne kan det være nyttig å tenke over hvordan man ønsker det skal være i andre land der kristne er i mindretall. Det blir gjerne sett som et godt tegn at en kristen kan bli statsråd i Egypt eller Pakistan selv om de er i klart mindretall.

Danny Webster i Evangelical Alliance ser den hinduistiske statsministeren som et tegn på at Storbritannia faktisk holder tros- og religionsfrihet høyt. Det er på ingen måte selvsagt i dagens verden.

Den kristne konservative politikeren John Glen har samarbeidet med Sunak siden 2014. Han tror den nye statsministeren har «integriteten, pågangsmotet og intelligensen» som trengs for å gjenreise Storbritannias omdømme etter det politiske og finansielle oppstyret de siste ukene.

Utfordringene for Storbritannia er enorme. Og for både britiske kristne og andre er situasjonen en påminnelse om ansvaret for å be for konger og alle som er i høye stillinger, som de heter i 1. Timoteusbrev. Det ble skrevet på en tid da keiserne dyrket romerske guder og ikke var spesielt velvillig innstilt til kristne.

Fortsatt trenger ledere kristnes forbønn. Det gjelder samme hva de selv tror.