Debatt
Presenterer det hele kirken har trodd og bekjent til alle tider
Avsluttende svar til Benjamin Haldorsen.
Vår artikkelserie på seks artikler til forsvar for en klassisk kristen samlivsetikk har fått flere svar i Dagen fra Benjamin Haldorsen. Slik sett er det ikke noe nytt at vi har ulike syn på Bibelen og også ulik virkelighetsoppfatning.
I sin siste artikkel kritiserer han noe av det vi skriver i våre fire siste artikler. Hovedbudskapet hans er at det ikke er noen kvalitativ forskjell mellom samkjønnet og ulikkjønnet sex og/eller foreldreskap. Han mener også at det kristne kjærlighetsbudet tvinger oss til å bekrefte likekjønnede forhold også.
Haldorsen avviser at det finnes noe slikt som «komplementaritet» mellom mann og kvinne. Han hevder at slik tenkning er fraværende i skapelseshistorien og allerede her klør vi oss i hodet. Det første Bibelen tross alt sier om oss mennesker, er at vi er skapt til mann og kvinne (1 Mos 1,27). I kapittel to blir mann og kvinne fremstilt som at vi har samme slag/opphav, men også at vi både utfyller hverandre og tiltrekkes av hverandre (1 Mos 2,21–25).
Både forskning og erfaring støtter dette faktum og understreker at forskjellene handler om mye mer enn kjønnsorganene – selv om nettopp den forskjellen er avgjørende når vi snakker om ekteskap og sex. I Edsingers bok «Olika og jämlika» finnes en 50 siders forskningsoversikt for de som ønsker å fordype seg i dette.
Det er åpenbart at ekteskap som institusjon er basert nettopp på potensiell fruktbarhet.
I tillegg kan vi legge til det åpenbare faktum at det kreves både en mannlig og en kvinnelig kjønnscelle for at barn skal bli til. Det første budet i Bibelen er som kjent: «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1,28).
Haldorsen gjør et stort poeng av at ikke alle heterofile ekteskap fører til barn. Men det blir en avsporing. Det er åpenbart at ekteskap som institusjon er basert nettopp på potensiell fruktbarhet, og det meste av Norges lovverk knyttet til ekteskap handler om å ivareta rettighetene til eventuelle barn. Dette endres ikke av det faktum at et mindretall av alle ekteskap forblir barnløse.
Beveger vi oss fra ekteskap til spørsmålet om foreldreskap, skriver Haldorsen feilaktig at vi «mener at forskning kan vise at homofile er dårligere foreldre enn heterofile». Det vi derimot skriver, er at et av flere problemer med likekjønnede ekteskap er «at stadig flere barn vokser opp i familier der minst en av de biologiske foreldrene er fraværende». Og faktum er at det er finnes massiv forskningsstøtte for at barn har det best med å vokse opp med begge sine biologiske foreldre. FNs barnekonvensjon sier at det er en menneskerett å få lov til dette hvis det er mulig!
Når det gjelder vårt teologiske ståsted vil vi understreke at vår artikkelserie ikke har presentert annet enn det hele kirken har trodd og bekjent til alle tider. Denne gangen valgte vi imidlertid å fokusere på de «pragmatiske» argumentene som florerer i samfunnsdebatten. Haldorsen er mer enn velkommen til å konsultere noen av våre bøker der vi presenterer de teologiske argumentene mer detaljert, som «Mine homofile venner» (Ottosen) og «Bekänna färg» (Edsinger).
Haldorsens påstand om at dette budskapet er i strid med det doble kjærlighetsbudet, oppfatter vi som urimelig. Vi kan påpeke at Paulus, som i Romerbrevet fremhever det doble kjærlighetsbudet som «lovens oppfyllelse» (Rom 13,9–10), i samme brev sterkt avviser likekjønnede forhold (se Rom 1,24–27) med henvisning til at de bryter Guds skapelsesorden. Hvis disse to perspektivene ikke oppleves konfliktfylte for Paulus, trenger de heller ikke være det for oss.
Vi tror og håper at vår artikkelserie har vist svakhetene i noen av de vanligste argumentene fra de som ønsker å endre kristen teologi i spørsmål knyttet til ekteskap, seksualitet og samliv. Alt vi har skrevet er det fritt fram for å diskutere, og det må testes både mot Bibelen og mot de beste vitenskapelige studier. Vår egen ambisjon har aldri vært noe annet enn nettopp dette.