Press og påbud om ideologisk flagging – ikke et nytt fenomen

Drammen kommune har pålagt alle skoler og barnehager å heise regnbueflagget i forbindelse med årets pride-markering, og kommunalsjefen forventer at ansatte stiller opp.

Ansatte som ikke avfinner seg med dette kravet, risikerer å bli utsatt for disiplinærsaker. Man skal tross alt adlyde øvrigheten.

Erna blir lei seg

Tidligere statsminister Erna Solberg (H) uttrykker at hun blir lei seg når Ålesund-skolene ikke får markere pride. Hun mener bestemt at alle bør kunne stille seg bak pride-flagget med utgangspunkt i hennes tolkning av hva pride er – og betyr.

Anette Trettebergstuen (Ap), tidligere kultur- og likestillingsminister, uttrykker at det bør være opp til den enkelte skole om de vil feire pride. Samtidig mener hun at å ikke flagge med prideflagg sender ut et alvorlig signal, og at de fleste heldigvis gjør det.

Hun uttrykker også at foreldre som ikke støtter pride viser at de er både kunnskapsløse og fordomsfulle.

Mangfold er lik pridemarkering?

Ifølge Likestillings – og diskrimineringsombud, Bjørn Erik Thon, er pride en av de viktigste mangfoldsmarkeringene vi har i Norge. Han uttrykker at det er en motsetning mellom Ålesunds arbeid med mangfold og forbudet mot å heise pride-flagget på skolene.

Ombudet har nå sendt brev til kommunen hvor de må redegjøre for hvordan de jobber for likestilling og mot diskriminering. Han utelukker ikke at det kan bli lignende saker i andre kommuner (i tilfelle andre skulle finne på å legge ned tilsvarende forbud).

Til NRK sier han at han håper at Ålesund kommune gjør en ny vurdering og velger å heise pride-flagget. Ombudet har fått ønsket sitt oppfylt, for flertallet av politikerne i formannskapet i Ålesund har nylig gjort et vedtak om at skolene likevel skal få lov til å heise pride-flagget.

Sentimental kulturminister

På regjeringens Facebook-side kan vi lese et sentimentalt innlegg av nåværende kultur – og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap), hvor hun uttrykker at pride har blitt et symbol som rommer alle. Og at det aldri kan bli for mye pride.

Hun mener at man blir både klokere og snillere av å feire pride, og avslutter innlegget med en appell til de som enda ikke har skjønt hvor vakkert pride er. Det vil nemlig bli en ny invitasjon neste år.

Et massivt press

Vi vet også fra tidligere år at bedrifter har opplevd et massivt press for å heise prideflagget. En sak som vakte oppsikt i fjor var Thon Hotel, som først gikk ut med en pressemelding om at de ikke vil heise flagget. På grunn av massivt press klarte de ikke stå imot mer enn et døgn. Det endte med at de heiste flagget.

Hva har disse eksemplene til felles? Jo, de viser et betydelig press om ideologisk flagging, noe steder også i form av påbud, som i Drammen kommune.

«Men Pride er jo ikke en ideologi!» vil kanskje noen rope i umiddelbar affekt. Tenker du slik, har du glemt at begrepet ideologi refererer til et mer eller mindre sammenhengende idésystem for hvordan samfunnet bør innrettes. Ideologi kan derfor sies å ligge til grunn for all politikk, inkludert pride og dens rettighetskamp.

Heier fram fri sex

Ifølge Store Norske Leksikon (SNL) er formålet med pride å synliggjøre den skeive kjærligheten og det skeive identitetsmangfoldet. Man heier fram fri sex, hvor de eneste rammene synes å være samtykke og seksuell lavalder.

Utenom dette heies fram alle former for begjær og seksuelle fetisjer, enten det gjelder sex mellom likekjønnede, gruppesex eller sadomasochisme (BDSM). Etter at T-en ble inkludert i den skeive bevegelsen, er mennesket også gitt friheten til å kunne definere sitt eget kjønn helt uavhengig av biologiske fakta.

Å være den man føler at man er, feires med den største selvfølge. Som vist i eksemplene ovenfor er det nå en forventning om at hele storsamfunnet slutter seg til feiringen av vår nye statsreligion; «det skeive kjønns- og seksualitetsmangfoldet».

Forventet forståelse

Det forventes også en enhetlig forståelse av den skeive kjærligheten og det skeive identitetsmangfoldet som premissleverandører for etikk og moral, og hvor enhver kjettersk oppførsel må møtes med kraftig fordømmelse og kritikk.

De som kjenner historien, vet at press eller påbud om ideologisk flagging ikke er et nytt fenomen. Tvert imot har det vært flere tilfeller opp gjennom historien hvor befolkningen er blitt pålagt å underlegge seg et nytt tankesett i form av et politisk symbol.

Flaggplikt i historisk perspektiv

Disse historiske eksemplene taler for seg selv:

I Sovjetunionen (1922–1991) var flagging med det røde flagget med hammer og sigd obligatorisk på offentlige bygninger og under offisielle seremonier. Dette symbolet representerte kommunismen og arbeiderklassens overlegenhet.

Under Benito Mussolinis fascistiske regime (1922–1943) i Italia var det pålagt å bruke det fascistiske symbolet, på flagg og andre offentlige visninger. Dette var ment å styrke regimets ideologiske grep på befolkningen.

Under Adolf Hitlers regime (1933–1945) i Tyskland ble det nasjonalsosialistiske hakekorsflagget obligatorisk på alle offentlige bygninger. Dette var en del av regimets forsøk på å skape en enhetlig ideologisk identitet og fremme nasjonalsosialismens verdier.

I Folkerepublikken Kina, spesielt under Kulturrevolusjonen (1966–1976) initiert av Mao Zedong, var det vanlig å bruke røde flagg og bannere med Mao-sitater og – bilder. Dette var en del av kampanjen for å fremme Maos kommunistiske ideologi.

I dag er det fortsatt obligatorisk å bruke nasjonale og ideologiske symboler i Nord- Korea. Flagget til Den demokratiske folkerepublikken Korea, sammen med bilder av Kim-familien og andre kommunistiske symboler, er allestedsnærværende i det offentlige rom.