Prest med forbilledlige handlinger for miljøet

Varmerekorder sprenges. Jordens overforbruksdag rykker nærmere for hvert år. Flerfoldige symboltunge arter er utrydningstruede. Unormalen er blitt den nye normalen, samtidig som mektige politiske aktører insisterer på at mer av det samme gamle – norsk olje og gass, «verdens reneste» – også er morgendagens løsninger.

Hvordan vil kommende generasjoner vurdere vår innsats for å bevare tigeren, isbjørnen og løvsangeren? Hvorfra skal fremtidens barn og unge hente inspirasjon og håp, hvis ville planter, insekter og dyr dør ut en masse og kun står igjen som fortidig kuriosa i deres naturfagsbøker?

I Lysninger (2021) setter prest og salmedikter Sindre Skeie ord på generasjonskonflikten vi hittil bare aner konturene av. Boken inneholder en tidsoverskridende dialog mellom en eldre Skeie og hans tenkte barnebarn, der dette fremtidige barnet spør og graver om alle skapningene som har gått tapt. På et sted sier det nyfikne barnebarnet: «Tror du det var Gud som skapte løvene?». Skeie svarer at ja, det tror han.

Barnet følger opp: «Men det var ikke Gud som utryddet dem.» Pliktskyldig svarer Skeie at nei, det var menneskene som utryddet dem. Barnebarnet repliserer og Skeie kommenterer: «Det var mange andre dyr som også er utryddet, sa du, og så ramset du opp en lang rekke dyrenavn, nesten som om du var stolt over hvor mange du kunne.»

Denne lavmælte, men skjellsettende scenen utgjør et brennpunkt i Skeies varslings- og mobiliseringsskrift. Som teolog bekymrer han seg særlig for hvordan naturødeleggelsene vil påvirke unges tro. Han frykter skaperverket vil blekne og forvitre i et slikt omfang at fortiden vil fremstå som «en tapt gullalder, et paradis som ble stengt, ikke bare for mennesket, men for alt som lever». Fortellingen om paradiset, skriver Skeie, vil muligens ikke «vekke noen erindring, og dermed heller ikke noe håp, hos fremtidens barn».

Bøker som Lysninger sirkler inn naturtapenes eksistensielle betydning. Verket åpner et rom og prøver ut et språk for å favne dybden av krisen vi befinner oss i. Om enn den religiøse metaforikken ikke nødvendigvis resonnerer hos sekulære lesere, er utgivelser som dette like fullt sårt tiltrengte. I en diskusjon dominert av lettglemt statistikk og ferdigtygde floskler («utvikle, ikke avvikle»), er det skrikende behov for å problematisere hva det betyr at rommene for tro, ro og fysisk og åndelig rekreasjon – naturen – svinner hen på vår vakt.

Noen går allerede i bresjen: Prest Ellen Hagemann vakte nylig oppsikt ved å vigsle Toftebergskogen for å vise motstand mot utbyggingen av Viken park (Vårt Land 26.08.2024). Man kan enten bifalle eller misbillige virkemiddelet. Enkelte vil kritisere presten for manglende rolleforståelse, mens andre vil hylle initiativet som klartenkt og modig.

Realiteten er likevel at for mange, så vel troende som ikke-troende, er det i naturen man først og fremst merker nærværet av det hellige. Og i så henseende er handlinger som Hagemanns forbilledlige i sin eksperimentalitet.

For faktum er at vi har en kritisk manko på måter å markere at noe verdifullt og uerstattelig er i ferd med å gå på tapt. Vi har, sagt annerledes, et underskudd på ritualer som lar oss bearbeide det ubehagelige og ofte smertefulle ved at favorittskogen gruslegges og at det lokale tjernet tømmes for fisk.

Skeie og Hagemann har derfor levert konstruktive bidrag til den offentlige samtalen om hvordan naturdesimeringen tømmer våre liv for mening. Nå må flere følge deres eksempler. Ved å løfte frem bærekraftige perspektiver fra egen trospraksis tar man sin oppgave som verdiforsvarer og -formidler på alvor. Frykten for å avvises som «aktivistisk», som om det skulle være negativt å kjempe for en levelig klode, kan ikke hindre en fra å ta stilling.

Forhåpentligvis kan vi igjen bli samvittighetsfulle forvaltere av en natur vi ikke selv har skapt. Men da må flere kjenne sin besøkelsestid og løfte frem den grønne teologien til det beste for alle: mennesker og dyr, troende og ikke-troende, nåtidige og fremtidige.