Presteutdanninga, faginstitusjonane og kyrkja

Før jul skreiv Gard Granerød og eg om kor verdifullt det er for kyrkja med prestar som har studert bibelhebraisk (Dagen, 10.12.23). Bakgrunnen for innlegget er at framover kjem dei fleste nyutdanna prestane diverre ikkje til å ha fått grunnleggjande kunnskapar om dette bibelspråket gjennom teologistudiet sitt.

Eg har sidan følgt opp innlegget overfor Kyrkjerådet for Den norske kyrkja i håp om at dei ville vera villige til å drøfta eit mogleg krav om innføringar i både gresk og hebraisk for dei som utdannar seg til prest gjennom det ordinære 6-årige profesjonsstudiet, og ev. leggja saka fram for Kyrkjemøtet. Den 29. januar fekk eg svar frå Kyrkjerådet ved leiar og direktør.

Der viser dei til den lange tradisjonen som finst for å la faginstitusjonane avgjera det akademiske innhaldet i profesjonsutdanninga. Dei påpeikar at Kyrkjemøtet heldt seg til denne lina då det vedtok reviderte kvalifikasjonskrav i 2021.

Sjølv om dei ikkje grunngir det, må ein rekna med at dei sluttar seg til dette. Elles gir dei uttrykk for at dei ikkje vil gripa inn i interne vurderingar hos dei ulike lærestadene, sjølv om dei verdset studiet av bibelhebraisk for teologistudiet.

Eg synst også det er viktig å visa respekt for overlevert praksis. Og i denne samanhengen kan eg visa til ein endå lengre tradisjon i vår kyrkje: at prestestudentar les og studerer Bibelen på grunnspråka.

Sjølv om ein har hatt ulike førestillingar om kva Bibelens grunnspråk er, har leiarane for kyrkjelydane lese og studert Bibelen på desse språka heilt sidan apostlanes tid. Er det viktigare å halda på tradisjonen med å la faginstitusjonane avgjera det akademiske innhaldet i profesjonsutdanninga, enn å halda på denne lange tradisjonen?

Kyrkjemøtet har uansett ikkje følgt den lange tradisjonen som leiarskapet i Kyrkjerådet viser til. I § 3.2 av «Tjenesteordning med kvalifikasjonskrav for menighetsprester», blir det akademiske innhaldet i profesjonsutdanninga for dei som tek den erfaringsbaserte varianten avgjort av Kyrkjemøtet, ikkje faginstitusjonane. Der står det at desse studentane skal studere Det nye testamente og lutherske vedkjenningsskrifter, og at dei skal ha 60 studiepoeng i faget praktisk teologi.

Kyrkjemøtet kunne også ha overlate innhaldet i dette studiet til faginstitusjonane, men gjorde ikkje det. Det er like naturleg at Kyrkjemøtet gjer det same når det gjeld innhaldet i den seksårige varianten av profesjonsutdanninga òg.

I så fall kunne § 3.1 lyda omtrent slik: «[Som prest kan tilsettes person som:] har fullført cand.theol.-grad og dessutan i eller utanfor graden har 300 studiepoeng, av dei 20 i kvart av språka bibelhebraisk og nytestamentleg gresk og 10 på masternivå i kvart av faga Det gamle testamente, Det nye testamente, kyrkjehistorie og systematisk teologi, innan de tradisjonelle teologiske hoveddisipliner og 60 studiepoeng praktisk-teologisk utdanning ved, eller godkjent av, høgskole eller universitet med rett til å tildele cand.theol.-grad.»

Det handlar ikkje om detaljstyring av interne vurderingar, men om å setja nokre rammer og stilla nokre minimumskrav.

Tradisjonar skal uansett ikkje ukritisk førast vidare, men må grunngivast. I innlegget vårt gav me mange grunnar til å føra vidare tradisjonen med at prestestudentar les og studerer Det gamle testamente på hebraisk. Men kvifor skal ein føra vidare tradisjonen med å la faginstitusjonane avgjera det akademiske innhaldet i profesjonsutdanninga i staden for kyrkja sjølv?

MF-professor i amerikansk presse: Vennligst boikott landet mitt

Eit mogleg svar er at det er fordi det er faginstitusjonane som sit med den akademiske kompetansen. Problemet er at spørsmålet om innhaldet i prestestudiet ikkje først og fremst er eit akademisk spørsmål som ein kan forska seg fram til svaret på, men eit spørsmål om kva som er viktig eller verdifullt for kyrkja. Det er eit verdispørsmål. Akademisk kompetanse hjelper ein til å kunna beskriva røyndommen og finna fram til kva som er sant og usant. Men han er mindre eigna til å hjelpa med å fastslå kva som er viktig eller verdifullt og uviktig eller verdilaust.

Det er heller ikkje nødvendigvis slik at akademisk kompetanse og identifikasjon med kyrkjas mål og verdiar er å finna hos same person. Tilsetting ved faginstitusjonar skjer på grunnlag av akademisk kompetanse åleine, uavhengig av religiøs tilhøyrsel, bakgrunn eller engasjement. Det er vanskeleg å sjå kvifor dette skulle kvalifisera akademiske tilsette til å avgjera noko som er eit verdispørsmål for kyrkja, nemleg innhaldet i profesjonsutdanninga.

Sjølv om dei har kompetanse innanfor økonomi, juss og klima, avgjer ikkje akademiske faginstitusjonar regjeringas politikk innanfor desse områda. Like lite avgjer teologiske faginstitusjonar kyrkjas verdival og prioriteringar – bortsett frå innhaldet i profesjonsutdanninga.

Er det ikkje på tide at kyrkja sjølv tek ansvar for dette spørsmålet òg?

Hebraisk, kyrkja og presteutdanning