Debatt
Preterismen strider mot alt jeg bekjenner av kristen moral
Preterisme er en endetidslære som hevder at Jesu gjenkomst skjedde hemmelig i år 70. Futurismen, med forskjellige retninger, hevder at Jesu gjenkomst skal skje en gang i fremtiden.
Lauvås mener at bibeltekstene skal forstås åndelig når det står at «hvert øye skal se ham». Det kunne vært mulig å tolke slik dersom man, i år 70, erfarte noe man kunne forbinde med Jesus.
Annonse
Dersom alle syke i Jerusalem hadde blitt helbredet dette året, dersom rådsherrene hadde bedt de Jesustroende jødene om unnskyldning, dersom maten hadde blitt fordelt slik at alle fikk nok, da ville jeg tenkt at Jesus måtte ha åpenbart seg. Men det som skjedde, var at Jerusalem ble angrepet av Titus' hær som drepte og plyndret og la hele Jerusalem øde, slik Jesus hadde advart om. Det var det djevelske som ble erfart, ikke Jesu nærvær.
Derfor er forskjellen på preterisme og futurisme noe som får betydning for forståelse av det mest grunnleggende i den kristne tro.
Facebookgruppen «Endetiden» er et sted der man diskuterer endetidslære. Jeg ser at det også i Dagen blir publisert en rekke innlegg der det kommer fram at preterismen vinner stadig større oppslutning i norske frimenigheter. Jeg ønsker å vise hvor grotesk denne læren er, og tar derfor utgangspunkt i et fb-innlegg av Finn Arne Lauvås 02.03.24.
Han skriver ofte om verdien av å kunne skifte mening fra futurisme til preterisme. Og han legger ikke skjul på at det sannsynligvis er fordommer som hindrer folk flest i å foreta dette kvantespranget.
Han tar professor Daniel Kahneman til inntekt for sin mistanke og siterer: «Når folk tror at en konklusjon er sann, vil de med høy sannsynlighet også tro på argumenter som synes å støtte den, selv når disse argumenter ikke holder vann». Altså: Hadde vi ikke sittet så fast i fordommer og følelser, hadde vi vært preterister alle sammen.
Professor Daniel Kahneman skriver i boken «Thinking fast and slow» om de to forskjellige måtene vi tar beslutninger på, eller holder noe for sant.
Slik jeg leser denne boken, forstår jeg det som den handler om to systemer/måter å tenke på: Intuitiv og resonerende. Begge deler er nødvendig. Intuisjon betyr ikke at det man lærte først som regel er galt. Intuisjon kommer innenfra, sitter i ryggmargen, den etableres tidlig i livet, men den er ikke medfødt.
(...) rett teologi også er god teologi.
Moralsk kompass er en del av intuisjonen, mens etikk er et moralsk system som kommer til uttrykk i endetidslærene. Vi reagerer vel alle intuitivt med ubehag når moralen bare uttrykkes i brutale regler uten følelser?
Annonse
Jeg reagerer intuitivt mot preterismen. Det er en lære om Jesu gjenkomst som strider mot alt jeg bekjenner av kristen moral, og like ille: Det strider mot et gudsbilde som Jesus selv åpenbarte.
Når jeg leser hos preteristene at han jeg kjenner som Fredsfyrste kom som krigsforbryter for å skape krig og lidelse i Jerusalem i år 70, kjenner jeg et sterkt ubehag. Han klarte angivelig ikke å overbevise jødene mens han levde blant dem, så han kom tilbake 40 år senere for å ta hevn. Taperens bitre hevn. Ikke i herlighet slik menigheten trodde, men i makt, hat, opprør, brann og død. Og til ingen nytte.
Straff skal man normalt lære av, er min intuisjon og mening, men hevn er bare hevn, gleden ved å se motstanderen lide. I preteristisk forståelse skal dette være Gud som handler i historien. Slik var Jesu gjenkomst!
Preteristene ser en verdi i at «jødedommen tok slutt». Å sulte i hjel eller bli brent til døde blir lest som Guds rettferdige straff over israelittene. Jeg har til gode å se en preterist beskrive Jesus som en jødisk mann som fulgte jødiske skikker og var sendt av Gud for å oppfylle Moseloven.
«Jødene fortjente å lide», sier preteristene, fordi de forkastet Messias. Tekstene sier vel heller at de ikke skjønte at han var Messias, fordi profetene hadde forespeilet dem å bli fri fra romersk undertrykkelse. Kunne han da være den som skulle komme? Preteristene mener at det var utilgivelig å misforstå sånn.
Jesus var derfor i sin fulle rett da han, i all hemmelighet, kom tilbake for å ødelegge Jerusalem. Denne hellige byen, som han hadde advart og sørget over. Tempelet han hadde renset fordi det var et hellig sted, et bønnens hus, der de første kristne møttes. Alt dette la han i grus, i samarbeid med keiser Titus og den romerske hærmakten.
Mens keiser Nero lot de kristne i Roma stå og brenne som fakler, bestemte Jesus seg for å komme tilbake, for å ødelegge Jerusalem. Han som i sin siste time ba Gud om å tilgi både romere og jøder, han kom angivelig tilbake, etter 40 år på himmelens trone, for å ta en fryktelig hevn.
Men til ingen nytte. For jødedommen er ikke død, på tross av to tusen år med forfølgelse både i Midtøsten og i Vesten og i Grunnloven 1814. Det kan virke som om Gud selv har holdt sin beskyttende hånd over dette folket og dets kultur, slik at de aldri ble assimilert der de bodde. Landet ble heller aldri en annen stat etter år 70. Israel ble kolonisert av forskjellige andre makter helt fram til 1948, da landet igjen ble en jødisk stat.
Annonse
Jesaja 2,2–4 sier hva det futuristiske håpet består i: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig. Dit skal alle folkeslag strømme. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig».
Heldigvis er det ikke slik at vi må skille og velge mellom en intuitiv og en rasjonell strategi for å kunne ta stilling til det vi kaller «det kristne håpet». Bibeltekstene peker mot en framtid for denne verden der Gud griper inn som skaper og gjenoppretter, og der de undertrykte massene får ta imot Jesus når han kommer som fredsfyrste.
Slik kan tekstene leses, i samsvar med teologiens eksegetiske og hermeneutiske regler og vår egen samvittighets intuisjon om at rett teologi også er god teologi.
