Pride-flagget har ingenting i en barnehage å gjøre

Fortsatt er det en god stund igjen til Pride-måneden juni, men debatten om hvor stor plass regnbuemarkeringen skal ta i det offentlige rom er allerede i gang.

Eller for å uttrykke det enda mer konkret: Spørsmålet er nå om Pride skal markeres på alle samfunnets fellesarenaer, helt ned på barnehagenivå?

Ja, mener kommunale myndigheter i bydelen Grorud i Oslo som har oppfordret til at alle offentlige bygg, inkludert barnehager og skoler, skal prydes med Pride-flagg.

Som Dagen tidligere har omtalt har den kommunale halleluja-stemningen ikke smittet over på alle barnas foreldre. Det finnes faktisk de som ikke synes det er en selvfølge at barnehagen der ungene deres går skal bli en arena for markeringer av politiske budskap.

«Det er unaturlig at barn deltar på en politisk markering og kampsaker for voksne», skriver småbarnsmoren Eden Abraham Paalgard, i et opprop mot Pride-flaggingen.

Ære være henne for det.

Hun har jo helt rett. Og med det hun skriver, peker hun på selve kjernen av problemet: En politisk markering presses på barnehage- og skolebarn uten noen forutgående debatt og uten å spørre foreldrene.

Hva hadde skjedd dersom barnehager og skoler hadde begynt å flagge med røde faner i forbindelse med Arbeidernes dag 1. mai?

De fleste ville reagert instinktivt mot en slik type markering på barns fellesarenaer som i utgangspunktet skal være nøytrale. Man er enig i at det representerer en uakseptabel politisering av barns hverdag.

Og det mener man selv om det er mange ting man kan slutte opp om når det gjelder arbeideres kamp for sine rettigheter. Men fordi deler av det som det demonstreres for på 1. mai er omstridte politiske spørsmål, så er det ikke naturlig å markere 1. mai i skoler og barnehager.

Men med Pride er det altså annerledes. For hvis noe kan katalogiseres som homokamp, så oppheves på en måte de politiske tyngdelovene. Da settes andre prinsipper til side i den gode saks tjeneste.

Det så vi for eksempel i forbindelse med innføringen av lovforbudet mot såkalt konverteringsterapi. Sterke inngrep i religions- og ytringsfriheten seilte igjennom lovgivningsprosessen nesten uten offentlig debatt.

Det handlet jo om homofiles rettigheter, så da var det bare å klubbe det igjennom.

Og litt på samme måte har det nå altså lyktes arrangørene, organisasjonen FRI, å fremstille Pride ikke som et 1. mai, men et slags 17. mai. Det har blitt et fellesarrangement som alle må slutte opp om - eller i hvert fall gi verbal støtte - dersom de vil oppfattes som gode, progressive nordmenn.

Og næringslivet stiller ivrig opp for å rosavaske den kommersielle virksomheten sin ved å dyppe logoene sine i regnbuens fargepalett.

Men yter man virkelig den homofile bevegelsen rettferdighet ved å prøve å avpolitisere Pride på denne måten?

For Pride er og blir et politisk arrangement. Det var slik det ble født, i politisk kamp på bare never i forbindelse med det såkalte Stonewall-opprøret i 1969.

Og det har vært et kamparrangement siden.

Den kampen fortsetter i vår tid. Organisasjonen FRI kjemper som kjent for å gjøre både surrogati og sexkjøp lovlig i Norge.

Men ikke bare det, arbeidet for å endre forståelsen av hva et ekteskap er, går også videre. For, ja, homobevegelsen har lyktes med å oppheve prinsippet om kjønnspolaritet, at ekteskapet skal være en ordning mellom mann og kvinne.

Nå er antallsbegrensningen neste barriere som skal brytes ned. Altså at ekteskapet ikke bare skal kunne inngås mellom to, men også mellom tre eller flere personer.

Slik står det ordrett i FRIs program: «Vi mener at det skal åpnes for ekteskap med flere enn to parter, med like juridiske og økonomiske rettigheter som i ekteskap mellom to parter».

En slik formulering høres kontroversiell ut i dag, men ikke mer omstridt enn det ideen om ekteskap mellom to av samme kjønn var for få tiår siden.

Pride-toget ruller videre anført av FRI som altså kjemper for denne saken. Så den debatten kommer, den også.

Men uansett hva man måtte mene om slike spørsmål: La barn være barn og hold dem utenfor.