Debatt
Pride, toleranse og dialog
Toleranse innebærer ikke at man oppgir eget ståsted eller overbevisning, selv om man har et inderlig ønske om å forstå og leve seg inn i den andres.
Etter terroren i Oslo i slutten av juni, er det ikke vanskelig å føle sympati med dem som ble rammet. Er det dermed gitt at nå må alle slutte opp om Pride og den underliggende ideologien? Det er lett å bare følge med strømmen og bli med på det som ‘alle andre’ deltar på. Men er det mulig og legitimt å anerkjenne ulike LHBT-perspektiver uten å si ja til alt det som Pride står for?
Jeg vil forsøke å sammenligne en slik anerkjennelse med det som vi kan lære fra dialogarbeidet. Jeg fikk være med på dannelsen av ‘Dialoggruppen for tro og livssyn’ i Rogaland. Der lærte vi mye om samarbeid og forståelse overfor annerledes tenkende og troende mennesker.
Annonse
Biskop Krister Stendahl er kjent for uttrykket ‘hellig misunnelse’. Med det mente han at man skal være villig til å gjenkjenne elementer i en annen religiøs tradisjon eller tro, elementer som man beundrer og ønsker kan få større plass i ens egen.
Man sier gjerne at det er fire varianter for religionsdialog: 1) Eksklusivisme: de som hevder å eie hele sannheten, 2) Synkretisme: religionsblanding, 3) Pluralisme: mangfold og 4) Transformasjon: endring. Den siste varianten er målet i denne dialogen. Her klarer deltakerne både å anerkjenne likhetene og forskjellene i en annen tro. Og gjennom endring utvikles en dypere form for åpenhet og forståelse mellom deltakerne.
Denne toleransen er viktig dersom man skal kunne leve fredelig sammen. Toleranse innebærer imidlertid ikke at man oppgir eget ståsted eller overbevisning, selv om man har et inderlig ønske om å forstå og leve seg inn i den andres.
Mangfoldet som kreves, blir dermed noe absolutt og totalitært.
Det er naturlig å minne om det berømte utsagnet som er tillagt den franske filosofen Voltaire: ‘Jeg er dypt uenig i det du sier, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde det.’
I dialogmøtet er det imidlertid ofte den tredje varianten som omfavnes, nemlig den pluralistiske, med begrepet ‘mangfold’ som utdypende forklaring.
Med mangfoldet konsentrerer man seg om likhetene mellom religionene og forsøker å finne ‘et minste felles multiplum’. Pluralisten kan sammenlignes med en absolutt relativist.
Når det gjelder Pride og Foreningen Fri, snakkes det mye om mangfold. På Fri sin hjemmeside leser vi f.eks. i dokumentet 'Politisk plattform': «Fri mener at det finnes et mangfold av kjønn. Reelt kjønnsmangfold er et mangfold av ulike identiteter og uttrykk både innenfor de konvensjonelle kategoriene kvinne/mann, men også utover disse etablerte kategoriene. Fri mener at alle former for kjønn er likeverdige og skal være likestilte.»
Pride-bevegelsen representerer dessuten et krav om at absolutt alle typer seksuelle ytringsformer mellom samtykkende personer over 16 år skal behandles som likeverdige og moralsk høyverdige. Og de vil ha oss alle med på dette. Mangfoldet som kreves, blir dermed noe absolutt og totalitært. Eller som pave Benedikt XVI så treffende formulerte det i 2005: ‘Vi bygger et relativismens diktatur.’
Annonse
Tenk om det fantes andre arenaer enn Pride-parader og regnbuemesser! Steder der ‘endringens dialog’ kunne få komme til uttrykk. Slik kunne det utvikles en dypere form for åpenhet og forståelse, uten at man hadde som mål å ‘omvende’ den andre.
