Privat tro – uten fellesskap?
I dagens debatt om kirkens identitet kan det være relevant å stille spørsmål om i hvor stor grad den kristne tro må bygge på et bestemt bibelsyn. Hvor «bibeltro» må for eksempel prester i Den norske kirke være?
Det er noe de fleste av oss som følger litt med i media har merket oss lenge. Kirke og kristenliv er nærmest usynlig i nyhetsbildet. Dagen og Vårt Land er unntaket.
Og vi merker ikke lenger kirkens nærvær som premissleverandør i samfunnsdebatten. Det kan skyldes at samfunnet er i endring. Kirken har nå ca 75 prosent av landets befolkning som medlemmer, ikke 95 % som da jeg begynte som prest. Og den blir stadig mer usynlig i det offentlige rom. For de aller fleste er den en «ikke-sak.»
Annonse
Kirken har selv mye av skylden for at den ikke er med å sette dagsorden. Ledere i kirken og kristne organisasjoner burde bli flinkere til å delta i samfunnsdebatten. Da hadde mye av det som mange oss er opptatt av, kristne grunnverdier i møte med en ny tid, blitt en sak som også avislesere ville interessere seg for. Til kirkens forsvar skal det sies at det ansettes stadig flere informasjonsmedarbeidere, blant annet i Kirkerådet og lokalt på prostiplan. Men de når ikke ut med sin informasjon som i all hovedsak er indrekirkelige anliggender.
Les også: Kristne ledere bør kommunisere i sosiale medier
Nå er mediene selvsagt ikke forpliktet til å føre en verdidebatt på kirkens premisser. Men i vår medieskapte virkelighet kan kirken på sikt ikke klare seg uten media! Den vil bli fullstendig marginalisert hvis den er ute av stand til å si noe fornuftig som angår oss vanlige mennesker på medienes betingelser.
På mange måter angår ikke det ikke oss, folk flest hva kirken driver med. Det merkes tydelig i dagens samfunn. Men problemet for folkekirken er at den på sikt ikke kan overleve uten folk.
Men folk tror – i øst og vest. Ola og Kari Nordmann lager sin egen tro ved å hente litt fra Østens religioner og kristen kultur. Troen blir en privatsak som ikke leves ut i noe felleskap. Min tro har ingen andre noe med. Hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jeg kan sitte hjemme og dyrke min private tro?
Denne tendensen med privatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvor trenden er at vi skal klare oss selv.
«Jeg skal ikke prekes til. Jeg kan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Og besøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har i flere år vist en negativ trend!
Jeg opplever tidens individualisme som en villfarelse. Fellesskapet har stor betydning. Og kirkens fellesskap. Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter som gjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre års tradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder som er overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg i kirken har mulighet for å komme ut av den individualistiske tenkingen.
Annonse
Grovt sagt kan vi si at et medlem i folkekirken møter den gjennom:
– Den lokale menighet, den geografiske menighet hvor hun er medlem.
– «Min menighet» hvor jeg ønsker å høre til fordi jeg ønsker å tilhøre fellesskapet nettopp der selv om det ikke er min geografiske menighet.
– Menigheten Den norske kirke er kirken slik den formidles gjennom mediene, kulturen, kunsten og den offentlige debatt.
– IT-kirken- internett og de globale elektroniske medier.
De fleste nordmenn og kvinner får en stadig større del av sin kunnskap og informasjon om kristentro og kirke gjennom de to siste «menigheter» som i utgangspunktet ikke har fellesskapsdimensjonen i seg. Nå satser Kirkerådet på IT-kirken. Den har på mange måter blitt løsningen så kirken ikke skal miste hele kontakten med sine medlemmer!
For hvorfor skal vi klumpe oss sammen med dem som tenker akkurat som oss? Svaret er enkelt. Det er da mer fruktbart å være i et fellesskap med mangfold selv om mange opplever at mangfoldet snevres inn. Det er nettopp et levende fellesskapet som bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle. Derfor holder mange med borte!
Det er ønskelig at de lokale menighetene praktiserer det folkekirkelige i folkekirken. Det betyr å være kirke for folkets skyld, på folks premisser og med det folkelige behov som drivkraft. Kirken skal være der for folks skyld. Tenk på begravelsene. De blir holdt for folks skyld, på folks premisser og med det folkelige behov som drivkraft. Og alle slags mennesker kommer i begravelser i folkekirken!
Annonse
Nå vet jeg utmerket godt at mange «personlige kristne» vil hevde at folkekirken ikke er noen ordentlig kirke. Det må være fullt mulig å leve med uenighet i et kirkesamfunn som Den norske kirke. Mange medlemmer leser de hellige skrifter som annen oppbyggelig litteratur og mener Kristus og kjærligheten er det sentrale i det bibelske budskapet. Men like fullt lar det seg ikke skjule at uenigheten i sak og ulikt bibelsyn kan gå svært dypt hos oppriktige kristne.
I dagens debatt om kirkens identitet kan det være relevant å stille spørsmål om i hvor stor grad den kristne tro må bygge på et bestemt bibelsyn. Hvor «bibeltro» må for eksempel prester i Den norske kirke være? Et «riktig» bibelsyn har for konservative bibeltro blitt et testspørsmål for riktig tro.
Mange er på grunn av de ulike bibelsynene bekymret for samholdet i folkekirken og et levende fellesskap. Det vil alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i stand til å respektere sine medkristne. Når lavkirkelige fra høyresiden i det kirkelige landskap fra tid til annen truer med å stå utenfor fellesskapet i Den norske kirke, er det selvsagt beklagelig. Men gjennom hele kirkens historie har det vært splittelser. Det kan selvsagt også skje i Den norske kirke!
For det er «kirken selv» med et konservativt preg, bygget på Bibel og bekjennelse, som er den sanne kirke! I møte med den er mange som er glad for at troen er en privatsak. For de er redde for at troen ikke blir befriende, men noe som trykker oss ned.
Mitt håp er at det fortsatt skal finnes fellesskap hvor troen kan leves ut, hvor vi kan ha en samtale om tro og hvordan den kan tolkes i dag i vår hverdag, et fellesskap der vi søker etter mening, trøst og håp både i medvind og motvind. Men skal vi få slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at troen ikke er en privatsak!
