Problemet med musikkdebatten i Dagen

Det har pågått en diskusjon i Dagen om hvilke musikkformer som er anvendelig i kristen formidling. Musikk er et adiafora. Likevel skal selvfølgelig møteform, tradisjon og formålet ha stor betydning for hva som praktiseres når menigheten samles.

Men det har vært lite fokus på evangelisering, det å nå ut i den verdslige arenaen med det kristne budskapet. Jesus forlater de 99 for å lete etter den ene bortkomne.

Antallsforholdet er jo egentlig motsatt; forlate de få, for de mange bortkomne. Avgrenses musikken innenfor kirkelig tradisjon på denne arenaen, så avgrenses også mange fra hørelsen av budskapet.

Rockemusikken til bandet Jerusalem er et godt eksempel på musikkform som har nådd ut til grupper av mennesker som i utgangspunktet ikke har eller vil ha noe forhold til kristne menigheter/kirke etc.

Deres innsats gjennom mange år bør verdsettes, ikke kritiseres for å være upassende for tradisjonelle kristne møter og forsamlinger.

Ellers synes jeg diskusjonen har berørt viktige poenger. At visse musikkformer i seg selv kan inneha en ond åndskraft uavhengig av tekst og kontekst, slik Jan Bygstad hevder, kan ikke utelukkes.

David spilte harpe for kong Saul og den onde ånden ble fordrevet. Om musikken kan ha motsatt effekt, gis det ikke direkte Bibelske føringer på, men det kan synes som musikk nettopp var/er en av kunstformene til Djevelen; «Forgylte kunstverk var dine trommer og fløyter, gjort i stand for deg den dagen du ble skapt …» (Esekiel 28,13).

«På fruktene skal du kjenne dem», sa Jesus. Åndelig bedømming også av musikk må basere seg på dette.