Profetisk tale i Det nye testamente

Det foregår en interessant samtale i Dagen om hva profetisk tale er. Og som med all teologi og praksis må det prøves på Skriften (Bibelen).

I Arnfinn Clementsens artikkel i Dagen 22. juli er det mye bra undervisning. Samtidig har jeg noen spørsmål, og jeg velger å fremme dem gjennom det jeg selv tenker er grunnleggende for denne gaven i menighetene. Mye karismatisk teologi om og praksis av gaven er ensidig og i sin konsekvens ikke i samsvar med Det nye testamentes eksempel.

1. De første profetiske ordene i Det nye testamente handler om Jesus: Elisabets budskap til Maria (Lukas 1,39ff), Simeon som Den hellige ånd hadde gitt et budskap (Lukas 225ff) og Anna Fanuels datter som talte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem (Lukas 2,36ff). Min konklusjon: Når Den hellige ånd gir profetiske budskap, er Jesus i sentrum. Han forkynnes og herliggjøres.

2. Så står den store profeten i Det nye testamente fram, Døperen Johannes. Han var en røst i ødemarken som ropte: «Rydd Herrens vei!» Målet var at alle mennesker skal se Guds frelse (Lukas 3,6). Han forkynte omvendelse, for himmelriket er kommet nær – gjennom Jesus (Matt 3,2ff).

Johannes sine profetier var nært knyttet til profetiene i Det gamle testamente. Han var ikke ullen når han forkynte Guds dom over dem som ikke ville vende om. Men framfor alt pekte han på Jesus og hans gjerning: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,19ff).

Døperen Johannes hadde én hovedoppgave, å peke på Jesus. Jesus skulle herliggjøres, profeten skulle bare peke på ham. Liksom profetene i Det gamle testamente i sin egen tid ble mistrodd, vanæret og forfulgt (Matt 5,11f), slik gikk det med Døperen.

Min konklusjon: Hvis en profet ønsker å bli stor og få ære for seg selv, er han eller hun ikke en profetrøst fra Gud.

Døperen Johannes illustrerer også sammenhengen mellom Det gamle testamentes og Det nye testamentes profeter. Jesus sier at hans sanne disipler, også profeter, må forvente samme skjebne som Det gamle testamentes sanne profeter. Når «profeter» og deres budskap bare er populære, har jeg et spørsmål.

En annen konklusjon: Profetier over enkeltmennesker og menigheter må prøves på om de stemmer med Bibelen. «Lykkeprofetier» i dag er ikke annerledes enn lykkeprofetier på Det gamle testamentes tid.

3. Jesus selv er Den store profeten. Hans profetiske tjeneste, forkynnelse og undervisning er mangfoldig. Min konklusjon: Den profetiske tjeneste i Jesu Kristi kirke må være like mangfoldig og kraftfull som Jesu egen tjeneste.

4. Jesus sier om Den hellige ånd han skal utruste disiplene – Kirken – med: «Den hellige ånd skal gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg …» (Joh 16,8ff). Og «når Sannhetens ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten … Han skal herliggjøre meg» (Joh 1612ff).

Konklusjon: Den hellige ånds oppgave er å herliggjøre Jesus, men også å overbevise om synd og vantro.

5. Har vi eksempler på profetiske ord i Det nye testamente? Ja, i mengder. Det første jeg tenker på er Åpenbaringsboken. Mange vil tenke på framtidsåpenbaringene fra kapittel 4. Men jeg tenker også på de profetiske ordene til menighetene og deres ledere i kapitlene 2 og 3. Det hører også med i bokens innledningsord «Salig er den som leser opp ordene i denne profetien» (Åp 1,3) og avslutningsord der det står om «ordene i denne profetiske boken» (22,19).

Konklusjon: De profetiske ordene Johannes får og gir, inneholder lov og evangelium, refs og trøst, dom og vidunderlige løfter.

6. Apostlenes gjerninger forteller om flere profeter og profetier: Først er det Jesu egne ord om at disiplene «skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner … helt til jordens ende» (Apg 1,8). Da Ånden ble utøst, talte Peter, fylt av Den hellige ånd, profetisk om Jesus, frelse, synd og omvendelse så sterkt at det stakk tilhørerne i hjertet. De spurte: «Hva skal vi gjøre for å bli frelst?» (Apg 2).

Resten av Apostlenes gjerninger handler om Den hellige ånds kraft til å forkynne evangeliet med profetisk kraft og autoritet (gresk: «eksousía» og «dynamis»). Men også til å

a. konfrontere synd og løgn, slik det berettes om Peters tale til Ananias og Saffira (kap. 5,1ff). NB! Dette er ikke loviskhet, men uttrykk for at Den hellige Gud konfronterer synd i menigheten, slik Josva gjorde (Josva 7),

b. frimodighet og mot til å lyde Gud mer enn mennesker (kap. 5,29), og det som videre fortelles at de under profetisk kraft ikke lot seg stanse,

c. forkynne om Jesus slik at det gjør motstanderne rasende: Stefanus, (Apg 6–7). På grunn av hans profetiske ord ble han steinet til døde, og forfølgelsen rammet også de andre Jesu disipler (kap. 8,1ff).

d. Disippelen Ananias (som senere ble biskop i Damaskus) fikk et syn med profetiske ord fra Jesus til forfølgeren Paulus (kap. 9): «Jeg har utvalgt ham til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og Israels folk – og NB! Jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld».

Konklusjon: Herrens profetiske ord til dem som følger Jesus, handler ikke bare om framgang og gleder, men også om kamper og lidelser. Historiene i Apostlenes gjerninger taler sitt tydelige språk. «Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser …» (kap. 20). Hvordan vitner Den hellige ånd? Det må vel være gjennom profetiske budskap!

7. Hva sies om nådegaven til å profetere? Apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint at han ønsker at «alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk» (1 Kor 14,5). Så er den saken klar.

«Den som taler profetisk, taler til oppbyggelse, formaning og trøst.» Hva betyr «formaning», på gresk «παράκλησις» – parakalesis? «Para-kaleo» kan oversettes med å kalle opp på siden av det ekte. Den profetiske tale kaller oss til å leve som dem vi er: gjenfødte kristne, nye skapninger i Kristus. Den kaller oss til å forsake og bekjenne all synd og leve et liv i Kristi rettferdighet. Den kaller oss til å tro og bekjenne i samsvar med Guds hellige ord.

Profetisk tale vil gå i rette med all vranglære – dogmatisk og etisk. Derfor kan forkynnelse og undervisning ha en profetisk dimensjon.

8. Er det forskjell på at alle kristne kan profetere og at noen i menigheten er profeter? Ja, apostelen Paulus skriver i menighetsbrevet til Efesos at «Gud satte noen til … profeter …» for at de sammen med de andre ledergavene skal utruste de hellige (Ef 4,11f). Arnfinn Clementsen beskrev dette slik (Dagen 22. juli): «Profeter profeterer, men ikke alle som profeterer er profeter.»

Profetisk gave: Viktig, men ofte misforstått og misbrukt

Profeten, Guds gave til menigheten