Profetkall og misjonærkall sett fra Bedehusland

«I et stille øde hadde Herren innhentet den unge, sterke mannen [Elia]. Tronen hadde bruk for ham (...) Et budskap er lagt på ham (...) Selve evigheten er avhengig av at budbæreren når fram (...) Sier tronen «Kina!», må jeg haste dit. Ropes det «Afrika!», peiler jeg inn dette veldige kontinent. I kallets time er der intet å diskutere. Bare adlyde. Følge. Jeg er en tjener som lytter.»

Kinamisjonær Asbjørn Aavik veksler sømløst mellom Elia og seg selv i boka «Elias, den Guds mann» fra 1989. Aavik forstår seg selv å ha noe til felles med Elia. Begge bærer på et kall til å være budbringere for Gud.

Aavik levde seg inn i Elias tanker og følelser og kjente seg igjen i dem. Men fordi Elia også var noe mer enn Aavik, tjente Elia også som et forbilde verdt å etterlikne og et vitnesbyrd om hvem Gud er, og hvordan Gud kaller og leder sine budbringere. Kort sagt, Elia var både speil og modell for Aaviks kall og tjeneste som misjonær.