Propalestinsk agenda blant evangelikale
Mange kristne stiller seg solidarisk med den palestinske sak og fordømmer israelerne for å være okkupanter og motstandere av palestinernes «rettmessige» politiske krav.
I begynnelsen av juni 2018 ble den årlige «Christ at the Checkpoint» konferansen arrangert i den lille forstaden Beit Jala i Betlehem. Rapportene melder at også denne gangen ble den samme anti-semittiske og pro-palestinske agenda og retorikk fremholdt i ulike innslag på konferansen, akkurat som i tidligere år.
I dag opplever vi at ikke bare i internasjonale medier blir Israel fremstilt på en sterk, kritikkverdig måte, men også mange i den kristne leir stiller seg solidarisk med den palestinske sak og fordømmer israelerne for å være okkupanter og motstandere av palestinernes «rettmessige» politiske krav. Et økende antall evangelikale kristne står nå på palestinernes side i konflikten med Israel.
Annonse
Det var likevel et lyspunkt på konferansen i år da en troens forsvarer, en evangelikal teolog og støttespiller for Israel på bibelsk grunn, dr. Michael Brown, tente et lite lys av håp da han ga konferansens deltakere en smakebit av den andre sidens syn på Israel.
Han siterte fra Ordspråkene 17:18: «Vettløs er den som gir sitt håndslag og stiller sikkerhet for sin neste», og forklarte at det er solide grunner for opprettelsen av sjekkpunkter og murer på grensene til Israel. Hensikten er ikke å undertrykke palestinerne, men å beskytte israelerne.
Han fortsatte med å si at Gud ikke er ferdig med det jødiske folk, og at Han fremdeles har en hensikt og en fremtid for dem i landet Israel. Brown så på erstatningsteologien som vranglære, som har vært en katastrofe for det jødiske folk siden oldtiden.
Innenfor kristendommen er det i dag to årsaker som frembringer en sterk antisemittisk og anti-israelsk fordømmelse: Et stadig økende antall evangelikale kristne har blitt pro-palestinske, og noen går til og med så langt at de sier israelerne er okkupanter og ikke rettmessige «eiere» av Det hellige land.
Da ser de bort fra nesten 4.000 års israelsk historie siden Abrahams tid. Satan har gang på gang forsøkt å utslette dette folket, men Gud har vært folkets redning hver gang. I verden i dag stå Israel på flere områder i en særstilling, slik det har blitt profetert at det skulle bli i den siste tid.
Den viktigste årsak til at Satan ønsker å tilintetgjøre Israel, er at han vet at Jesu annet komme som den salvede Messias, er avhengig av oppfyllelsen av Guds profetiske løfte til Israel. Siden gjenfødelsen av Israel som nasjon i 1948, da landløftet ble delvis innfridd, innser Satan at hans tid på jorden snart er over, og derfor raser han som aldri før. Jamfør hva som skjer med og i Jerusalem i disse dager!
Uansett hvor mye trøbbel Satan greier å få i stand mot Israel i endetiden, vil landet i følge Obadja 1:8–10 oppleve Guds løfter på denne måten: «Den dagen, sier Herren, skal jeg utslette de vise i Edom og klokskapen på Esaus fjell. Dine krigere, Teman, blir slått av skrekk, for hver og en skal utryddes fra Esaus fjell. På grunn av drap og vold mot din bror Jakob skal du dekkes av skam. Du skal utryddes for alltid».
Og videre i vers 17 og 18: «Men på Sion-fjellet skal det finnes redning. Det skal være hellig. Jakobs hus skal drive ut dem som drev dem ut. Jakob hus skal være en ild, og Josefs hus en flamme, og Esaus hus skal bli til halm. … Herren har talt.» I Genesis 22:17 og 18: sier dessuten: Gud til Abraham: «Din ætt skal innta fiendens porter. Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsignes fordi du hørte på meg».
Annonse
Den andre og mest iøynefallende grunn til at folkeslagene ønsker å svekke Israel, og i siste instans tilintetgjøre landet, er erstatningsteologien, som brer seg som koldbrann innenfor kristendommen, til og med blant mange bibeltroende evangelikale kristne, særlig i USA.
De har hengt seg på den internasjonale trenden, som SVs Stein Ørnhøi ga uttrykk for i Stortinget allerede på 1980-tallet: «Opprettelsen av staten Israel i 1948 er ikke det klokeste som FN har gjort i den tid organisasjonen har eksistert.» Han mente det var det dummeste FN hadde gjort.
Det er ingen tvil om at agendaen til «Christ at the Checkpoint» konferansen i Betlehem dette året hadde erstatningsteologien høyt oppe på sin agenda, noe som gledet både den internasjonale politiske venstreside og den muslimske verden. Kirken også?
Å avskrive Israel slik erstatningsteologene gjør, ved å rakke ned på løftene til det jødiske folk, er en skamplett, sett både fra et religiøst, folkerettslig og historisk ståsted. At kristne brødre og søstre våger å ha en slik agenda, er for meg en gåte!
Den kristne kirke står i stor gjeld til Israel, slik apostelen Paulus skriver i Rom. 9:3–5: «Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. De er israelitter, de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.»
Da apostelen Paulus skrev sitt brev til de troende i Roma på slutten av 50-tallet, tok han opp en gryende tendens blant hedningkristne i byen og påtalte en holdning som tydet på at de så ned på sine Messias-troende, jødiske brødre og søsken.
Det var kanskje en tidlig form for erstatningsteologi, som Paulus ville stoppe i sin spede begynnelse før den kom ut av kontroll. Da Claudius ble romersk keiser i år 41, utviste han alle jøder fra Roma, inkludert Messias-troende jøder. Denne fordrivelsen av jøder fra Roma blir nevnt i Apostlenes gjerninger 18:2.
Straks jødene hadde forlatt menigheten i Roma, begynte de hedningkristne å gi uttrykk for holdninger som viser at de regnet seg som åndelig overlegne, sammenliknet med sine jødiske brødre og søsken.
Annonse
Da den beryktede, romerske keiser Nero kom til makten i år 54, lot han jødene få lov å komme tilbake til Roma fordi han forsto at de var nyttige for økonomien i byen. Denne situasjonen la grunnlaget for en splittelse mellom Messias troende jøder og hedningkristne etterfølgere av Jesus, og førte til at Paulus skrev et brev til menigheten i Roma.
Han avsetter hele tre kapitler i brevet til å si noe om en bibelsk forståelse av forholdet mellom Israel og Kirken, spesielt i Rom. 11:11–24. Paulus forklarer her hvordan den sanne kirke skal forholde seg til Israel. Mange teologer, men ikke alle, er overbevist om at Paulus i denne utleggelsen ikke hadde noen tanke om at Gud hadde gitt opp Israel, slik palestinske kristne og deres medløpere overalt i verden hevder.
Hans inderlige ønske om at jødene måtte bli frelst, og komme tilbake til sine åndelige røtter er overordnet alt annet i hans teologi. (Rom. 9:1–5; 10:1; 11:1–2) viser at Paulus hadde forstått at Gud ønsket menigheter der de troende kom fra ulike folkeslag, som skulle bringe evangeliet videre til folkeslagene, slik det står i Mat. 28:18: «Gå derfor ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler!»
Gud ordnet det slik, ikke fordi Han hadde forkastet Israel, men for å gjøre Hans eget folk, jødene i og utenfor Israel, misunnelig på de hedningkristne fordi de ville ønske å få den samme velsignelsen som disse uforskyldt hadde fått ved troen på Jesus Kristus.
De som ønsker en fyldig kommentar på engelsk til Romerbrevets kapitler 9 til 11 av en Messias-troende jøde, Broder Raoul, kan gå til hans hjemmeside.
Raoul gir en troverdig og nøktern fremstilling av et avsnitt i Paulus sine brev, som ulike teologiske retninger tar til inntekt for sitt syn, blant annet for og imot erstatningsteologien. Hans avvisning av vranglæren er vel verdt å lytte til.
