Protest i Iran – og motet som kreves

Fortsatt pågår protestene mot Irans undertrykkende regime. Etter tre måneder der over 400 mennesker har mistet livet, finner fortsatt mennesker fra alle samfunnslag og etniske bakgrunner mot til å vise sin misnøye. Det er mye oppdemmet sinne etter 44 år med systematisk undertrykkelse av kvinners og minoriteters rettigheter.

Mahsa Amini sin pågripelse og død har tydeliggjort dette for en hel verden. I tiden som er gått etter den grusomme hendelsen, har iranske kvinner og menn protestert i hver eneste by i Iran. Kjernen i de protestene er et rop om frihet: Det iranske folks frihet til å leve på en måte som samsvarer med deres tro og overbevisning.

I 2021 innførte iranske myndigheter strengere regler på hijabbruk. Moralpolitiet har gått til brutale metoder for å håndheve reglene, uten at det får konsekvenser for dem som utfører volden. Nå stiger dødstallene midt i den vilkårlige bruken av skarp ammunisjon mot ubevæpnede menn, kvinner og barn.

Regimet har tatt i bruk dødsdommer mot demonstranter som beskyldes for å «føre krig mot Gud» når de bare ber om større rettigheter og friheter. Som troende i Norge må vi også stå opp mot denne dobbelte undertrykkelsen – at både kvinner og tro forsøkes kontrollert.

Minoriteters trosfrihet er nedfelt i Irans grunnlov. Dessverre gjenspeiles ikke dette i myndighetens praksis. Tros- og livssynsfriheten oppmuntrer til respekt for mangfold, og fri utøvelse bidrar til å styrke demokrati, utvikling, rettsstat, fred og stabilitet.

Iran: Politipatrulje som skal sikre respekten for islamsk moral vurderes nedlagt

Å neglisjere, begrense eller rutinemessig krenke denne retten kan få vidtrekkende og alvorlige konsekvenser for et samfunn. Det viser Iran med all tydelighet. Det har stadig blitt farligere å være minoritet i Iran. Spesielt bahaier, sunnimuslimer, kristne og konvertitter har vært under et sterkt press.

I et opprop støtter 300 kristne i Iran de landsomfattende protestene mot prestestyret. De skriver blant annet: «Vår smerte kommer fra sårene forårsaket av undertrykkelsens skarpe klør på kroppen vår; en kropp som i disse dager er høyere, men som av hele sitt hjerte skriker etter frihet. (...) Vi er ikke redde. Siden vi anser oss selv som en del av samfunnet, og ikke atskilt fra det, er vi sammen med i landsomfattende protester for folks rettigheter. Vi fortsetter, i og utenfor Iran, både virtuelt og på bakken. Og vi deler omkostningene ved å kjempe for Irans frihet fra fangenskap og mørke.»

Som kristne i Norge må vi stå sammen med dem i håp og bønn for Irans framtid.

Ukjente arvinger?