Protestér mot sosial kulde!

Hver enes­te mor­gen går jeg på toget. Samme vogn. Nes­ten samme sete. Jeg kjen­ner igjen an­sik­te­ne til de rundt meg, men jeg kjen­ner dem ikke. De er som stemme­løse an­sik­ter. Hun med det lange lyse håret. Han med det lange håret og øre­te­le­fo­ne­ne. Hun med bril­le­ne og den røde jakka.

Jeg ser at hun med mok­ka­si­ne­ne blir kjørt av kjæ­res­ten sin til toget hver dag, og at hun går av toget i Oslo. Men jeg vet ikke hvem hun er. Jeg kjen­ner igjen han som går hånd i hånd med kjæ­res­ten hver mor­gen, når jeg er på bu­tik­ken se­ne­re på dagen.

Men jeg vet ikke hva han heter.

Jeg for­ven­ter jo ikke å bli beste­venn med alle jeg pend­ler sam­men med. Men det er li­ke­vel rart at jeg ikke vet noen­ting om disse men­nes­ke­ne som jeg fak­tisk til­brin­ger fem timer i uka i en liten kupe sam­men med.

Plut­se­lig her en dag opp­da­get jeg at en av disse som all­tid satte seg i nær­he­ten av meg hadde barn i samme klas­se som mitt elds­te barn.

Da hils­te jeg og pre­sen­ter­te meg. Mo­ni­ca het hun.

Nå tar hun ikke toget len­ger.

Aldri har vi hatt flere og bedre kom­mu­ni­ka­sjons­mid­ler enn vi har i dag. Det er knapt en ge­ne­ra­sjon siden mo­bil­te­le­fo­nen kom - i dag kan vi ha spon­tan­kon­takt med alle hele tiden. Jeg nær­mer meg 1.000 «ven­ner» på Face­bo­ok, men har aldri vært mind­re sam­men med ven­ner. Rart egent­lig.

Har du tenkt på det, hvor lite na­tur­lig det i dag er å bare trop­pe opp på døra og stik­ke innom noen? I dag sen­der vi tekst­mel­din­ger for å spør­re om det pas­ser at vi rin­ger. Og om noen rin­ger når jeg er opp­tatt, så sva­rer jeg ikke.

Er Norge et kaldt sam­funn? Er det et syk­doms­tegn at vi ikke spør alle og en­hver «hvor­dan går det», slik ame­ri­ka­ner­ne gjør? For å få svar stil­te jeg dette spørs­må­let til mine «ven­ner» på Face­bo­ok, jeg snak­ker jo ikke med så mange i hver­da­gen. Sva­ret fra en venn var be­teg­nen­de:

«Man­nen min er irsk, og der snak­ker de med «alle» og er vel­dig åpne og hyg­ge­li­ge. I Norge opp­le­ver han folk som uhøf­li­ge, ved at vi f.eks. dul­ter borti folk uten å si unn­skyld. Sam­ti­dig sier han at de ven­ne­ne han har fått her, er langt mer åpne og in­ti­me enn hans irske ven­ner noen­sin­ne har vært».

I USA spør alle hvor­dan du har det, men de vil ikke høre sva­ret. Og de dre­per sine mor­de­re og sky­ter sine fien­der. Vi hil­ser ikke på ukjen­te. Men er gjer­ne en skul­der for en venn å gråte på. Vi møter urett med rose­tog og er vil­li­ge til å vende det andre kin­net til.

For­ri­ge uke for­tal­te Dagen om Vi­be­ke Em­ber­land Uh­ling som ikke bare slengte et krone­styk­ke i tig­ger­kop­pen til Ma­ria­na som satt på kirke­trap­pen. Hun tok kon­takt og in­vi­ter­te henne inn. Det endte med et venn­skap og en sterk his­to­rie om et varmt møte mel­lom en tig­ger og en dia­kon.

Slike his­to­ri­er vil folk ha. His­to­ri­en er uten sam­men­lig­ning den mest leste på Dagen.no den siste uken. «Ob­li­ga­to­risk les­ning», skri­ver en per­son på Twit­ter. «Vak­res­te jeg har lest», skri­ver en annen.

En av de søn­dags­skole­san­ge­ne jeg hus­ker fra min barn­dom, er denne:

«Gjør noen glad, ja skynd deg gjør det nå i dag, det er så mye du kan gjøre hvis du vil! Og når du gjør det kan du si; Jeg blir så glad når jeg får gi, det størs­te er å gjøre andre men­nes­ker glad!»

Fort­set­tel­sen hand­ler om en gam­mel dame som tren­ger et besøk, eller det ene bar­net på sko­len som er ensom og lei «og kan­skje håper på et venn­lig ord fra deg».

Vin­te­rens kulde ven­der oss ryg­gen, og det er igjen tid til å møte na­bo­er over hek­ken og bil­vas­ken. Kan­skje det også er på tide å vende ryg­gen til noe av det kalde inn­sla­get som pre­ger sam­fun­net vårt.

Et varmt sam­funn hand­ler ikke først og fremst om å ha gode vel­ferds­til­tak og so­sia­le sik­ker­hets­nett. Det hand­ler om men­nes­ker. Det hand­ler om at hver og en av oss fak­tisk på den ene siden må ha fri­he­ten til å være oss selv.

Sam­ti­dig har vi an­svar for å bidra til at Norge kan være et varmt og in­klu­de­ren­de sam­funn. Kan­skje er det nett­opp alle de gode so­sia­le sys­te­me­ne som gjør oss krav­sto­re og kalde.

Nå må vi gjøre opp­rør!

Po­li­ti­ker­ne kan aldri vedta at jeg skal hilse på pend­ler­gjen­gen på toget. Det an­sva­ret har jeg selv. Ofte er det nok med et smil, slik som i søn­dags­skole­san­gen:

«Ja, skynd deg gjør det nå i dag»