Psykisk helse: Gapet mellom visjon og virkelighet

I årets sykehustale ber helseminister Kjerkol sykehusene forsøke å skjerme tilbudet innen psykisk helsevern, et av hennes prioriterte felt i året som kommer.

For å omsette gode intensjoner til en praktisk virkelighet trenger vi en felles virkelighetsforståelse av dagens situasjon i psykisk helsevern som innebærer mer enn passiv satsing. Da vil ikke et forsøk på skjerming være nok. Innholdet i tjenestene holder verken høy nok kvalitet eller tilgjengelighet, og må også videreutvikles. Ledelse handler om prioritering, samhandling og verdigrunnlaget vi legger til grunn.

Tiden er inne for å sikre gode tilbud innen psykisk helsevern og rus. Det holder ikke å forsøke.

Nye tider

Sittende regjering har lagt om deler av kursen for det psykiske helsefeltet. De har skrotet den gylne regel, fritt behandlingsvalg, pakkeforløp og New Public Management, og er på vei over i tillitsreform, nasjonale pasientforløp og nye finansieringsordninger. Nå vil ministeren kun ha effektiv rapportering på det som er nødvendig, og unødvendige tilbud skal utfases.

Når vi tar vekk noe, må det erstattes med noe bedre. Det aller viktigste er at sykehusene konsolideres som en arena for kompetanse og kompetanseutvikling. Her har tjenesten en del å gå på. Til dags dato er ikke oppdragsdokumentene blitt implementert og sikret den veksten i psykisk helsevern vi de siste årene har blitt lovet. Vi forventer at omfang og forekomst av lidelse skal tas på alvor når det er mange som ikke får kvalitetssikret hjelp i tide og da trenger vi noe mer enn forsøk på status quo.

Overordnet kvalitetsproblem

Vi er helt avhengige av å ha en fungerende spesialisthelsetjeneste for å komme inn så tidlig som mulig med virksom hjelp. Alt kan ikke forebygges – folk blir syke. Med dagens ressurssituasjon der både kapasitet og kompetanse er i manko, er situasjonen langt fra gunstig. Det har oppstått et etterslep, og pågangen har vært større enn tilgangen over tid.

Det er sprengt kapasitet, høy avvisningsprosent, manglende døgnplasser og lang ventetid som bidrar til at kvaliteten på behandling og oppfølging blir påvirket. Det psykiske helsefeltet har et overordnet kvalitetsproblem, og trykket kommer samtidig på mange indikatorer. Som øverste leder av alle norske sykehus trenger vi nå at Kjerkol griper inn slik at vi kan få håp om videreutvikling til tross for strammere tider.

Rekruttere og beholde

Kjerkol mener vår knappeste ressurs er kompetente fagfolk. Det er ingen tvil om at hun har rett i at vi ved å beholde og rekruttere fagfolkene også bevarer livsnerven i sykehuset. Problemet er bare at dagens skisserte økonomi vil virke direkte anti-rekrutterende på den offentlige helsetjenesten. Vi frykter en trend der de beste ansatte går til private tilbud.

Det er nødvendig å arbeide fram treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere, og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjeneste. Helse- og sosialtjenester har det høyeste legemeldte sykefraværet (7,9 prosent) med 2,1 millioner tapte dagsverk. Løsningen er ofte innleie av vikarer. Pengene renner ut, og gevinsten tilfaller ikke pasientene.

Kompetansen i helsetjenesten har varierende grad av treffsikkerhet, og enkelte steder er den fullstendig fraværende. Akuttpasienter i psykisk helsevern risikerer å møte ufaglærte vikarer i sine verste livskriser, mens det ikke er antydning til samme vilkårlighet i somatikken.

Vi må med andre ord også vekte innsatsen internt i sykehusene på en måte som motvirker dagens diskriminerende ordninger. Kreft er ikke mer høyverdig enn psykose.

Selvmord

Annenhver dag tar noen som allerede er tilknyttet behandlingsapparatet livet sitt. Sykehusene har et enormt selvmordsforebyggende potensial. Det burde derfor være umulig å holde en sykehustale uten å snakke om selvmordsforebygging.

Jevnlig faller altså mennesker gjennom det stormaskede sikkerhetsnettet i psykisk helsevern og rusbehandling. Utskrivingen og de første 30 dagene etterpå er en høyrisikoperiode for selvmord. Når vi regelmessig hører at mennesker blir utskrevet

Det er også et uttrykk for en mangel på prioritering av de av oss som vi med sikkerhet vet at trenger det. 45 prosent av de som tar livet sitt har vært i kontakt med helsetjenesten, psykisk helsevern eller rusomsorgen, i løpet av siste leveår. Hvorfor velger vi da ikke å tette de hullene i sikkerhetsnettet som vi vet utgjør risiko?

Uverdig tvangstrekk i trygd for personer med psykiske lidelser

Situasjonen er at mennesker i akutt fare ikke får den oppfølgingen de trenger, og vi ønsker oss mer forpliktende styringsmål fra helseministeren. Vi har ikke behov for en handlingsplan med nullvisjon på selvmordsfeltet dersom den ikke får konsekvenser i feltet. For at det skal skje, må innsatsen spisses inn mot høyrisikopasienter.

Vi må tallfeste målene for selvmordsforebygging på sykehus. Oppdragsdokumentet burde inneholdt en tallfesting på 20 prosent økning av pasienter med sikkerhetsplan etter utskrivning. Vi har for høy dødelighet i det psykiske helsefeltet.

Tillit og tid

God behandling er tillitsbasert, og tillit krever tid. Den enkelte pasient i psykisk helsevern har ofte svært komplekse problemstillinger som ikke løses i en håndvending. I psykisk helsearbeid er det viktig å etablere gode og stabile relasjoner. Det krever tid, og tid er en knapphetsressurs.

For å skape trygghet og bygge gode allianser, trenger de mest sårbare kontinuitet i behandlingen. Vi må sikre at vi ikke lenger kommer i situasjoner der den minst syke blir skrevet ut fordi det kommer noen inn som er svært alvorlig syke. Det betyr ikke at den som akkurat da er ferdig behandlet, og det betyr ikke at denne pasienten om kort tid fortrenger en annen fra deres plass fordi vedkommende har blitt svært alvorlig syk igjen.

Tvangsmedisinering og svikt i rettssikkerheten

Det er ikke bare sengeplasser som avgjør om pasientene blir bedre eller ikke, men med en beleggsprosent på 98 prosent, i stedet for føringen på 85 prosent, blir det nødvendig å skrive ut pasienter for tidlig eller å avvise pasienter som ber om frivillig innleggelse.

Dømt til behandling

Domstolene dømmer stadig flere til tvunget psykisk helsevern. Et økende antall døgnplasser beslaglegges og andre pasienter utskrives grunnet plassmangel. I dag er rundt 40 prosent av pasienter i de sikkerhetspsykiatriske avdelinger innlagt etter strafferettslig grunnlag, og må sikres god og langvarig hjelp.

Sengetallet totalt sett må dimensjoneres slik at plassene finnes når mennesker dømmes til behandling uten at de som fremdeles er syke skrives ut prematurt, for da vil kommunene og pårørende fortsatt måtte ta en stor belastning med de mest alvorlig syke og sykehusene fortsetter med unødvendig mange svingdørspasienter.

Når spesialisthelsetjenesten skal løse samfunnsoppdrag av tverrdepartemental karakter, må midlene følge med og utløse finansiering og ressurser. Vi ser ikke spor av dette i årets sykehustale. Vi lurer på hvordan regjeringen planlegger å sikre et tverrfaglig bilateralt samarbeid? Kun slik vil det bli mulig å få til elastiske løsninger.

Det er fremdeles for tidlig å si om regjeringens ambisjoner og kursendring samlet sett vil utløse de forbedringene vi håper å se i det psykiske helsefeltet. Det er langt flere som trenger hjelp i psykisk helsevern enn de som får det i dag. Samfunnet går glipp av store ressurser, og mange lider unødig. Her kreves det konkret satsing, ikke forsøksvis skjerming.