Putin viser at kirken må være politisk

Stilt overfor den russiske presidentens brutalitet skulle det være selvsagt at den kristne kirke må stå opp for dem som lider urett. Det ville være et ynkelig alternativ hvis kirkens svar på krigen i Ukraina var at dette kan vi ikke uttale oss om, for kirken tar ikke politisk stilling. Det er enda verre dersom kirken støtter oppunder krigføringen.

I Norge snakker vi gjerne om hvordan kirken markerte seg mot det nazistiske regimet under andre verdenskrig. Vi skal ikke være for snare med å dømme dem som i gitte situasjoner tar andre valg enn dem tror vi ville ha tatt, for det som kan synes opplalgt i ettertid, virker ikke nødvendigvis like opplagt der og da.

Likevel må det være en kirkelig plikt å protestere når menneskeverdet blir krenket. Putins invasjon i Ukraina er en angrepskrig, og kan dermed heller ikke forsvares ut fra retten til forsvar. I en slik situasjon har kirken en naturlig plikt til å protestere mot den lidelsen mennesker blir påført.

– Dette er ikke hellig krig

For kirken befatter seg også med jordiske spørsmål. Det at Gud ble menneske i Jesus Kristus vitner om Skaperens omsorg for det skapte. Da blir det å krenke skapelsen også et hån mot Gud. Dermed kan ikke kirken tie i møte med krigen i Ukraina.

Desto verre blir det når krigen forsøkes rettferdiggjort gjennom religiøs retorikk, som en kamp mot sekularisering. Det viser til overmål det vi egentlig visste fra før:

Å gå med kors rundt halsen er ikke noen garanti for at ens holdninger eller handlinger er spesielt kristelige. Spørsmålet er ikke hvilke symboler en smykker seg med, men hva en står for og hva en gjør.

For evangeliet er ikke begrenset til det abstrakte. Evangeliet har konsekvenser for hvordan vi oppfører oss overfor hverandre. Kirken er ikke kalt til å opptre slik at politiske ledere applauderer.

Kirken er kalt til å snakke på vegne av Kristus, på vegne av den troen vi har fått overlevert. Like lite som man kan fremme sannhet med løgn, kan man fremme evangeliet ved å trosse dets budskap.

Tanken om å innføre eller gjeninnføre kristendom ved hjelp av makt er alt annet enn ny. Det vet vi også fra vår egen historie om hvordan Norge ble kristnet. Derfor er det ingen grunn til å la seg lure når makthavere prøver å legitimere maktbehov ved hjelp av religiøse idealer.

Teologi er ikke for spesielt interesserte

I det nyeste nummeret av magasinet Fast Grunn skriver postdoktor Ragnar Misje Bergem ved MF at «Politikken er begrenset fordi vi er skapte mennesker med fysiske, intellektuelle og åndelige begrensninger. Vi har ikke materialene til å bygge Det nye Jerusalem. Politikken kan derfor ikke være det høyeste målet i livene våre.»

Han beskriver både politikkens muligheter og dens begrensninger. Dette må kirken snakke om. Den må våge å tale makten midt imot, også når det fører til at makten krever profeters hode på et fat. Samtidig kan kirken anerkjenne politikken som et redskap for det gode. Men denne anerkjennelsen kan ikke være reservasjonsløs.

Tidligere i år kom boken «Kristendom og populisme» ut. Bare et par uker senere viste boken seg å være enda mer aktuell enn ventet. Boken inneholder blant annet et eget kapittel om Vladimir Putins populisme. De siste dagene har vi, også her i avisen, kunnet lese flere artikler om de nære forbindelsene mellom kirken i Russland og makthaverne i Kreml.

Hvor religiøs Vladimir Putin faktisk er, kan vi ikke vite sikkert. Og det er det uansett ikke vår sak å dømme om. Men vi kan konstatere at han benytter seg av religiøst begrunnet retorikk, og at selve virkelighetsbeskrivelsen som ligger til grunn for krigføringen har sentrale religiøse komponenter.

Professor Vebjørn L. Horsfjord ved Høyskolen i Innlandet viser i boken hvordan Putin hjemler sin egen kamp innenfor et kulturhistorisk rammeverk. Han siterer blant annet fra en tale Putin holdt i 2013 hvor presidenten sa:

Patriarken som holder hånden over Putin

«Vi ser hvordan euroatlantiske land har valgt å kutte over forbindelsen til røttene sine, inkludert sine kristne verdier, som er grunnmuren i vestlig sivilisasjon. De avviser en moralsk basis og alle tradisjonelle identiteter, nasjonal, kulturell, religiøs og til og med seksuell. Politikken deres stiller store familier og likekjønnede parforhold, troen på Gud og troen på Satan, på samme nivå».

Deler av analysen vil nok være gjenkjennelig. Men den bærer med seg populismens manglende presisjon. Og med tanke på de siste ukenes hendelser, blir den stående som et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når makten tar overhånd.

Det kan ikke en kristen kirke sitte stille og se på, selv ikke når deler av den verdimessige analysen gir gjenklang. Det hjalp ikke Jesus da apostelen Peter prøvde å hogge av soldatens øre i Getsemane hage.

Slik bruker Putin kristen symbolikk

Heldigvis er det sjelden vi ser maktmisbruket så åpenlyst som vi gjør nå. Men prinsippet er overførbart til andre og mindre akutt dramatiske forhold som angår forvaltningen av ressursene på jorden vi deler.

Kirkens spørsmål er ikke hvorvidt noen vil bli støtt, eller hva som vil provosere politiske ledere. Spørsmålet må være hva som er i tråd med kristen tro. Hvis det spørsmålet skal få meningsfulle svar, må disse svarene også ha politiske konsekvenser.