Putins etterplaprere og Partiet De Kristne

I lys av Russlands invasjon av Ukraina oppfordrer Andreas Slettholm i Aftenposten 25. februar Putins norske etterplaprere om å gå i seg selv. Partileder Erik Selle i det lille Partiet De kristne er en av dem som mest aktivt har gjort seg til talerør for Kremls synspunkter om Ukraina.

I den ujevne kampen, nå krig, mellom Ukraina og Russland - David og Goliat - har Selle konsekvent tatt parti for den sterkeste parten - Goliat, eller Russland - den mest udemokratiske, aggressive og militariserte parten.

I en artikkel om russisk desinformasjon og propaganda i fagbladet «Journalisten» utpekes Selle, sammen med idehistoriker Bjørn Ditlef Nistad, som en av de mest aktive formidlere – eller «etterplaprere» - av Kremls synspunkter i det norske mediebildet.

Selle har skrevet en rekke artikler på hjemmesiden til Partiet De Kristne og på nettstedet Resett hvor han stiller spørsmål ved Ukrainas nasjonale integritet, og stikk i strid med internasjonal rettsorden tar til orde for å anerkjenne annekteringen av Krim. Han tar også avstand fra et «fiendebilde» av Russland som angivelig er skapt av norske myndigheter.

Et gjennomgangstema i Selles argumentasjon har vært at Ukraina-krisen skyldes Ukrainas NATO-aspirasjoner, udugelige vestlige politikere, Ukrainas angivelige manglende implementering av Minsk-avtalen, og at mange i Vesten «fremdeles lever i en kaldkrigsmentalitet».

I Selles verden er det ingenting som er Russlands feil. I stedet har Vesten et ansvar for å de-eskalere situasjonen omkring annekteringen av Krim og bygge ned sanksjonene. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg beskyldes av Selle ikke bare for å være «eplekjekk», men også inkompetent.

Selv etter Russlands annektering av Krim, altså et direkte angrep på Ukrainas territorielle integritet, har gjennomgangstonen i Selles argumentasjon vært at det er Russland som rettmessig føler seg truet, ikke Ukraina.

Han skriver i Resett 20. januar at folket på Krim selv stemte i en folkeavstemning at de ville tilhøre Russland, og «således fikk det som de ville». «Ser man verden fra Krim, vet man at tilbakeføring av Krim til Ukraina er en umulighet og heller ikke ønsket av folket der».

Selle går altså ikke bare god for et valgresultat som både OSSE, FNs generalforsamling og FNs sikkerhetsråd (bortsett fra Russland) har nektet å anerkjenne, men synes å mene at det er OK anno 2014 at landegrenser i Europa endres ved bruk av makt.

Selle hevder videre at «Flørtingen med NATO i Kiev gjør det umulig for Russland med Svartehavsflåten i Sevastopol å risikere et NATO-eventyr på denne strategiske halvøya.» Dette er en forsvarsallianse som Selle formodentlig mener er bra for Norge, mens den altså for Ukraina visstnok ville skape «farlige eventyr».

Som påpekt av mange vestlige observatører, førte annekteringen av Krim på mange måter til større indre enhet i Ukraina. Men i en artikkel i Resett 22. jan i år, mens 150.000 russiske soldater stod på Ukrainas grenser gjentar Selle Kremls narrativ om at Ukraina nærmest ikke er en stat, men noe som er i oppløsning.

«Ukraina selv er et land i dyp splittelse: Den ukrainsk-ukrainske delen higer mot vesten; den andre delen, den russisk-ukrainske befolkningen, søker seg mot Russland. Hadde ikke NATO og USA rotet seg så sterkt inn i Ukrainas politiske selvstendighet, ville nok ikke Russland brydd seg med å hverken annektere Krim for å sikre Sevastopol, eller Ukraina i sin helhet.»

Nå som krigen har brutt ut, tar Selle ingen selvkritikk. Alt han mente var at krigen kunne ha vært unngått. Men kunne den det? På tross av påstandene om at Ukrainas NATO aspirasjoner representerer en trussel mot Russlands sikkerhet, er det blir mer og mer klart – ikke minst i lys av krigen - at det egentlige, underliggende problem er at Putin-regimet aldri har akseptert Ukrainas selvstendighet.

Putin har ved flere anledninger, for eksempel i en kommentar til daværende president George Bush under NATO-møtet i Bucuresti i 2008 fremholdt at Ukraina «ikke engang er et land, men en del av Russland.» I forbindelse med annekteringen av Krim i mars 2014 erklærte Putin at «russere og ukrainere er ett folk, og at Kyiv er alle russiske byers mor».

I et intervju i februar 2020 gjentok Putin igjen at russere og ukrainere er «ett og samme folk», og han insinuerte at ukrainsk nasjonal identitet er oppstått som et «produkt av utenlandsk påvirkning».

Alt tyder med andre ord på at Putin og hans indre krets har lett med lys og lykter etter påskudd for å invadere Ukraina. Like absurd som påstandene om at Russland under Ukraina-invasjonen er blitt truet av vestlige atomvåpen, og derfor er tvunget til å sette sine atomvåpen i «alarmberedskap», er påstandene om at Russlands sikkerhet skulle være truet av det som er en defensiv forsvarsallianse, bestående stort sett av land med skrantende forsvarsbudsjetter, som angivelig «kryper» opp mot Russland fra alle kanter. Lignende absurde påstander er at Ukraina skulle være «militarisert» og at dets jødiske president er «nazifisert».

Etter Berlin-murens falt har verden beveget seg bort fra en todelt verden hvor supermaktene har sine interessesfærer på basis av Jalta-avtalen i 1944. I stedet aksepteres staters, også småstaters, rett til å forsvare sin suverenitet og til å inngå internasjonale avtaler og allianser der de ser seg tjent med det.

Men Selle forsvarer den gamle verdensorden og skriver i Resett at Russland kun er interessert i å «sikre sin interessesfære og sitt handlingsrom». Dette er formodentlig områder der Russland etter modell av Jalta-avtalen skal få definere hva som skader Russland sikkerhet og interesser etter eget forgodtbefinnende.

Forstår ikke Selle at med en slik logikk, ville Norge like gjerne kunne ha havnet innenfor en russisk «interessesfære», for ikke å snakke om bastionforsvar? Forstår han ikke at det er livsfarlig for småstater å akseptere et slikt resonnement?

Til grunn for Selles romantiske forståelse av Russland ligger en oppfatning av landet som en konservativ og «kristen» motvekt mot et hedonistisk og globalistisk orientert Europa som er i oppløsning i verdimessig forstand.

Dette verdensbildet har han forøvrig til felles med Hanne Nabintu Herland som fremhever Putin som en som har ført Russland bort fra sin ateistiske fortid og bort fra vestlig liberalisme. Ifølge Selle har kristendommen sin kulturelle og åndelige renessanse i Russland, men han glemmer at Russland er et sted med dype autoritære tradisjoner med liten toleranse for annerledestenkende, eller for avvik fra den rådende ideologi, enten det er russisk-ortodoksi, kommunisme eller Putinisme.

Artikkelforfatteren har vært medlem i Partiet De Kristne, men har sendt partiet mitt utmeldelsesbrev. Jeg oppfordrer med dette partiet til å skifte navn. Den uverdige kampanjen som partiets leder, vitende eller uvitende, har ført mot Ukraina, viser dessverre så altfor tydelig hvorfor kristen-navnet ikke bør brukes av politiske partier.