Quisling, Judas og vårt ønske om selv å være Gud

Det er slett ikke bare i moderne tv-serier det er aktuelt å snakke om forrædere. Noen ganger er det underholdning, andre ganger er det blodig alvor.

«En av dere skal forråde meg», sa Jesus. Ifølge Det nye testamente skjedde det i forbindelse med det siste måltidet før han ble korsfestet. Og det gjaldt en av disiplene, en av dem som stod ham nær. Til tross for alt de hadde lært, til tross for alt de hadde opplevd, var altså én person i dette tilfellet villig til å la sine egne kortsiktige interesser gå foran det felles gode.

I Norge har vi opplevd at noen av våre egne har begått de verste udåder. Derfor var det så talende at Åsne Seierstads bok om 22. juli-terroristen heter nettopp «En av oss». Derfor er det også så tankevekkende å se filmen «Quislings siste dager» som har premiere neste fredag.

For Quisling var uvanlig ressurssterk. Utdannelsen hans ble kronet med historisk gode karakterer. Han hadde vært statsråd. Han hadde hjulpet tusener av ukrainere som sultet under Josef Stalins barbari. Likevel gikk det så galt. Hva var det som bodde i dette mennesket?

Skuespiller Gard B. Eidsvold gir på en imponerende måte skikkelse til en mystisk og farlig figur i norsk historie. Quisling må fremstilles menneskelig, for han var et menneske.

Han er den kanskje mest foraktede personen i norsk historie, og det er forståelig. Gjennom filmen blir vi minnet om at han kanskje ikke var helt ulik oss andre likevel. Også derfor er filmen viktig.

Tidligere denne uken satte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg oss ned med filmens regissør Erik Poppe. Han er gjest i den nyeste episoden av podkasten Tore og Tarjei. Det ble en uvanlig tankevekkende samtale om den kanskje mest kristelig funderte norske filmen som er laget på lenge. Kollega Espen Ottosen har for øvrig allerede anmeldt filmen her i avisen.

Da vi spurte Poppe hvorfor han ville lage «Quislings siste dager», trakk han linjene rett inn i den politiske situasjonen. Det er i seg selv interessant.

Jeg gledet meg over at han ikke først og fremst ville vende raseriet mot de lederne han er skuffet over, de som har gjort verden til et mer utrygt sted. Han vil heller vende raseriet mot seg selv. Det tror jeg er en konstruktiv tilnærming, også for meg og for oss alle. For med unntak av rene diktaturer er det en eller annen grad av folkelig oppslutning som gir ledere legitimitet.

Dermed handler filmen om mye mer enn Quisling. Den handler også om hverdagen vår nå. Og den handler om hverdagen i andre land.

Tidlig i filmen møter vi Oslo-biskop Eivind Berggrav. Han vil gjerne at kirken skal bidra i forsoningen som må finne sted etter krigen, og omtaler erkjennelse som en begynnelse til forsoning. Det er en viktig betraktning.

Utsagnet er aktuelt både på et mer overfladisk og på et svært dypt plan. Overfladisk på den måten at vår tids liksom-beklagelser («Jeg beklager hvis du føler deg såret» eller «Jeg beklager hvis du ønsker at jeg skal beklage») blir avslørt. Beklagelse uten erkjennelse av egne feiltrinn har begrenset verdi. Eller mer grunnleggende: syndsbekjennelse uten syndserkjennelse er bare ord.

Men hva da når Quisling mener at han har gjort det han har gjort som del av sin livsoppgave? Hvordan kan han beklage da? Her er vi ved noe av nerven i filmen.

Quisling var prestesønn i fjerde generasjon, og kjente godt til Bibelen. Men kunnskapen var ikke nok til å gi ham et kristent menneskesyn. Hans egne ideologiske overbevisninger fikk dominere. Konsekvensene kjenner vi.

I moderne norsk litteratur og film er vi mest vant til å lese om prester som mer eller mindre hederlige, iblant som sjarlataner, skjørtejegere eller som allment stakkarslige. I denne filmen er presten et helstøpt menneske, og de indre kampene står ikke i veien for det. Tvert imot. Det at han kjemper med seg selv gjør ham troverdig. For presten tviler på sine egne evner og sin egen kompetanse. Det er ikke det verste man kan gjøre.

Men i møte med Quisling våger han å utfordre både på teologisk og politisk grunnlag. Dermed får vi belyst spørsmål knyttet til både tro, ydmykhet og sannhet i et gudfryktig perspektiv. Denslags er vi ikke bortskjemt med.

Fordi Poppe har vært opptatt av å skildre både Olsen og Quisling med respekt for deres karakter, unngår vi det Poppe i podkast-samtalen omtaler som «karikaturer, utrolig useriøse og nesten vonde fremstillinger» av religiøse miljøer.

I stedet får vi en høyaktuell skildring av et menneskes kamp med sitt eget Messias-kompleks i relasjon til det samme menneskets ønske om å kjempe for det gode. Og vi som ser på, vet at dette mennesket tok så skjebnesvangert feil.

Man kan tro at man har et oppdrag fra Gud, og likevel opptre fullstendig i strid med Guds vilje. Og der er ikke Quisling alene. Det er nok å vise til Jesu ord om at en av disiplene skulle forråde ham. Ingen av oss må tro at vi er hevet over denne faren.

«Vi er en skadeskutt nasjon», sier Eivind Berggrav til Peder Olsen i filmen. Det var annerledes å si det i 1945 enn i 2024. Den gangen hadde også kirken en annen posisjon i samfunnet enn den har nå. Det er likevel noe fint i å løfte frem kirkens muligheter i en krevende tid.

Krigsoppgjøret var ikke først og fremst et teologisk oppgjør. Likevel kunne kirken, med sin tradisjon for å forholde seg til både urett, erkjennelse, oppgjør og forsoning levere viktige bidrag til samfunnet. Slik er det fremdeles. Men det gjelder å gripe muligheten mens den er der.