Raaums siste tale som kirkerådsleder: Fortellinger om trassig tro som klorte seg fast. Men også om tro som brast

Tale ved Kirkemøtets åpning 2024.

I februar var jeg i Oslo Domkirke under urfremføringen av Ketil Bjørnstad kantate «Jag etter vind». Basert på teksten i Forkynneren. Det var en sterk opplevelse.

Musikken var vakker og berørte meg som en lengsel. Og teksten! Å få fremført Forkynnerens tekst like før fastetiden. Jeg satt og tenkte: måtte mange, mange få oppleve hvordan denne teksten tar en med inn i ettertanke over eget liv og egen forgjengelighet.

På dette kirkemøtet skal vi vedta en liturgi for askeonsdag, som markerer starten på fastetiden. Der kan man få tegnet et kors av aske i pannen. En av setningene i forslaget til liturgi gjentas tre ganger: la oss i stillhet reflektere over våre liv.

Ja, la oss det. La oss sitte helt stille og reflektere over våre liv. Det kan vi trenge. I sitt Nobelforedrag i høst sa Jon Fosse: «Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyre Guds røyst.»

Så finnes det et sted i verden der man kan sitte helt stille og reflektere over sitt liv. Fastetiden gir rom for alvor – et alvor vi aldri må miste. Kanskje skal vi i fastetiden ta frem noen av de ordene vi sjelden, for sjelden, bruker: Synd, skyld – og nåde.

Disse ordene viser at alt handler ikke om deg selv. Du er ikke enden for din egen horisont. Vi begår en synd når vi snur ryggen til den som trenger oss – vår neste, for å bli i det bibelske språket.

Når vi utnytter jordkloden så den klynker av utmattelse. Når vi trakasserer og diskriminerer. Når vi tråkker på et annet menneske. Når vi sviker og svikter.

Det snakkes ofte om at skyldfølelse er noe vi skal kvitte oss med. Med skyldfølelse kan også være uttrykk for en urolig samvittighet, en påminnelse om at vi har gjort noe galt.

Fastetiden gir rom for å tenke over dette. For å ta tak i sin skyld. For å tenke over de gangene man snudde ryggen til sin neste. Og kanskje for å leve litt enklere i 40 dager...

For hva er det kirken gjør som ikke så mange andre gjør? Hva er kirkens kraft for mennesker, som åpner for glimt av Gud, for det hellige, for alvor, for dybde?

I hundrevis av år er vi kommet med vår svarteste sorg og yreste glede, med tro og raseri og sårbarhet er vi kommet inn i kirkene. Vi legger igjen litt av sjela vår når de store livshendelsene skjer i kirken.

Ragnhild Bjørvik Opsahl, som er sykehusprest i Tromsø forteller at hver gang hun kommer inn i kapellet på sykehuset, ser hun spor etter mennesker: det er alltid rester etter at noen har tent lys.

Det er mennesker i krise, i møte med døden, i dyp smerte. Det vonde blir ikke borte. Sykdommen går ikke over. Døden er like reell.

Men mennesket trenger et annerledes rom, et hellig rom. For å tenne lys. Kanskje finner de ro der. For Gud er der. Og vi har nettopp feiret i påsken hva som skjedde da Gud vant over døden.

Anita Reitan forteller om sin pilegrimsvandring, om å komme inn i Mariakirken på Gran, en av Søsterkirkene. Hun beskriver at det var som om hele kroppen landet.

Om at hun fant hvile i kirkerommet, en opplevelse av ro og nærvær. Dette er nåde. Guds nåde. Nåde og fred.

Skal vi forstå folkekirken, må vi forstå kirkebyggene. Kirkebyggene representerer kulturbevaring og tradisjon, de representerer fellesskap og tilhørighet i et lokalsamfunn og er bærere av en lokal historie om tro og lokalsamfunnets liv.

Vi må satse på kirkebyggene, vi må bruke dem og holde dem åpne. Vi må formidle fortellingene om gamle kirker, om interiør, kunst og musikk, om håndverkstradisjoner og om menneskene som har brukt kirken.

Kulturminner er som kikkhull inn i historien – når de blir formidlet. Derfor vil jeg gjerne statsråd Kjersti Toppe og regjeringen for det store kirkebevaringsprogrammet som ble lansert i februar.

Kirkebevaringsprogrammet er et stort samfunnsoppdrag som Den norske kirke ser frem til å samarbeide om. Det handler om istandsetting og bevaring, og det handler om å øke formidling og kunnskap.

Jeg vil også gjerne få takke Kjersti Toppe for at hun er en statsråd med et sterkt engasjement for hele tros- og livssynsfeltet, og for betydningen av kulturarven.

Hun kjemper for dette feltet, og har igjen og igjen vist at hun forstår og støtter både betydningen av Den norske kirke og av hele tros- og livssynsfeltet. Takk!

Kirken er bærer av de lange linjer i norsk historie. I år markeres det at det er tusen år siden innføringen av kristenretten og 750 år siden Magnus Lagabøtes landslov.

Begge deler skapte en endring som bidro til overgangen fra maktsamfunn til rettssamfunn. I det gamle ættesamfunnet var makten på sett og vis sin egen begrunnelse, og makt ga rett.

Kristenretten vitner om starten på en ny tid, der samfunnet, der kongen har plikt til å ta vare på de svakeste. Og begrunnelsen for dette var at alle mennesker var skapt i Guds bilde.

Vi er i full gang med å markere nasjonaljubileene som leder frem til Stiklestad i 2030. Jubileene handler om fortellinger, og det er på mange måter fortellingene som binder oss sammen.

Kristen tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie. Nasjonaljubileene er vanskelig å tenke seg uten fortellingen om hvordan innføringen av kristendommen for tusen år siden, endret og preget Norge.

Å være fortrolig med det mennesker har følt, tenkt og trodd, utvider rommet for innsikt og handling, og minner om at verden stadig endrer seg. Jubileene er en mulighet for oss som kirke og som samfunn til å løfte blikket.

Som kirke må vi derfor ta ansvar for å synliggjøre denne kulturarven. Om hvor mye kristendommen har betydd og fortsatt betyr i samfunnet. For verdier og lover, forestillinger, byggeskikk, språk og kunst, i ukens rytme og årets høytider.

Slik vi ser det i kirkene: Enebakk kirke er en av landets ca. 150 steinkirker fra middelalderen som fortsatt er bevart. Kirkebenkene fra 1600-tallet skal være blant de eldste – og vondeste – i landet.

På benkevangene er det malt navn på gårdene i Enebakk, 126 gårdsnavn. Alle navn står på både høyre og venstre side, ettersom det var både en manns- og en kvinneside.

Disse gårdene finnes fortsatt, og kirken inneholder dermed en oversikt over gårdene i nærområdet. På de to bakerste benkene står det «Gamle og Schrøbelige Husmænd» på høyre side og «Gamle og Schrøbelige Husmænds Quinder» på venstre side.

I ett og samme rom kan man altså lære om lokalhistorie, kjønnshistorie og sosialhistorie. Jeg pleier å si at det bør ikke være mulig å gå på skole i Enebakk uten å være på besøk i kirken jevnlig.

I Enebakk samarbeider kapellanen og organisten om konfirmantundervisningen. Det medfører at musikk er en stor del av opplegget.

De står rundt alteret i kirken fra 1100-tallet og synger gregoriansk sang – slik det kanskje lød da kirken ble bygget. Og så synger de salmer. Masse salmer. Og de liker det.

De får oppleve kraften og fellesskapet i å synge sammen, gleden i å lære tekster og ikke så rent lite kulturarv, og i den dirrende, dype gleden i å skape noe – sammen. Og både kapellanen og organisten forteller om et tett og godt samarbeide. Helt forbilledlig.

Kunnskap om kristendommen har sunket drastisk de siste 30 årene. I samfunnet generelt, men også blant kirkens medlemmer. Dette må vi gjøre noe med. Med stor frimodighet.

Derfor er det helt avgjørende at vi satser videre på kirkelig undervisning og læring. Det skal vi gjøre her på dette kirkemøtet.

Vi må bidra til at barn og unge blir fortrolig med kristen tro, at de øker sin kunnskap om bibelens fortellinger, salmer og sentrale liturgiske tekster. At de kan mer enn sitt fadervår.

Og dette gjelder jo hele samfunnet. Bibelske fortellinger og uttrykk var en tidligere en del av den kollektive forståelsen. Slik er det ikke lenger.

Stadig færre forstår hva jeg mener hvis jeg referer til Sareptas krukke eller ramaskrik eller sier at det er en tid for alt. Felles referanserammer bygger broer av forståelse mellom mennesker.

Derfor må vi som samfunn være oss bevisst at vi må ha et bredt spekter at felles referanserammer. Slik at vi kan forstå hverandre. Og slik at vi kan fortsette å lese litteratur og forstå de språklige bildene.

Også kirkemusikken må stå sentralt i trosopplæringen, jeg hadde nær sagt av alle grunner. Derfor er jeg dypt urolig for NTNUs vedtak om å fryse opptak av studenter til orgel- og kirkemusikkstudiet.

Hele bachelorprogrammet står i fare for å bli lagt ned. Dette vil svekke kirkemusikken, det vil svekke kirken og det vil svekke samfunnet.

Kirkemusikk en viktig stemme og en uerstattelig komponent i menneskers liv og riter. Tenk om kirkemusikken plutselig forsvant. Om kirkekorene forstummet. Om orglene ble tause.

Tenk om det ikke var rom for å være sammen i kirkene og synge «Deilig er jorden» – i protest, fortvilelse eller glede. Tenk om ingen kunne fremføre Bach i kirkene. Kort sagt: tenk om musikkens formidling av evangeliet ble borte.

Vi vet dessverre at norsk kirkemusikk er under et press for tiden. Til tross for mange ledige stillinger og interessante arbeidsoppgaver er rekrutteringen til kirkemusikkyrket foruroligende lavt. Her, som i andre kirkelige stillinger.

Så det er all grunn til å spørre om folk også i fremtiden vil kunne oppleve Händels Messias i en kirke nær der de bor. Det som generasjoner har kunnet gjøre i kirker på hvert nes – der de har fått oppleve de samme verkene og sunget de samme sangene.

Vi må alle ta et ansvar for rekrutteringen av kirkelige stillinger ti-tyve år frem i tid. Vi må oppmuntre og inspirere, vise at det er attraktivt å jobbe i kirken. Også når det gjelder kirkemusikken.

Det er en god ide om unge som ønsker å lære å spille orgel, kan få mulighet til det. Kanskje kan de få nøkkel og øvingsmuligheter, kanskje kan kirkemusikerne få mulighet til å gi opplæring inn i stillingen sin.

Det er mange muligheter, og det haster. Vi har jobbet systematisk med rekruttering i flere år, og derfor er det en stor glede at antall personer som vigsles og dermed kan arbeide i Den norske kirke, stiger for femte år på rad.

Økningen fra 2022 til 2023 er på hele 31 prosent. Men vi må også snakke om hvordan vi får attraktive arbeidsplasser der folk ønsker å bli.

Vi vet fra medarbeiderundersøkelser at våre ansatte er engasjerte med stor grad av mulighet for å påvirke egen arbeidsdag og utvikle seg faglig. Det er meningsfullt å jobbe i kirken. La oss snakke høyt om det!

Politikere er begynt å diskutere finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunn. Den diskusjonen må vi ta sammen, alle tros- og livssynssamfunn. For det er noe i gjeldende ordning som ikke er bærekraftig.

Men også internt i Den norske kirke er det i dag en svært krevende situasjon. Vi har i rettssubjektet Den norske kirke hatt en forutsigbar og god årlig finansiering de siste årene.

Vi har klart å få en budsjettbalanse er i stor grad oppnådd gjennom god økonomistyring, prioriteringer og kostandseffektiviseringstiltak. På grunn av sterk og uforutsett økning i pensjonskostnadene, gikk vi med underskudd i 2023.

For å unngå veldig raske nedskjæringer i prestestillinger, har Kirkerådet for første gang valgt å vedta et budsjett som ikke er i balanse. Vi har krevende prognoser som vil svekke evnen til å opprettholde en landsdekkende folkekirke i årene som kommer. Også den kommunale kirkeøkonomien også opplever et stadig økende press.

Det vil åpenbart ha en negativ effekt på regjeringens mål for tros- og livssynspolitikk. Lokalkirken vil påvirkes negativt av redusert prestetjeneste og andre kutt i stillinger og tilbud.

Vi vil fortsette arbeidet med å dempe de negative konsekvensene knyttet til økonomiske utfordringer, men ber også statsråden om videre drahjelp til å sikre en levende folkekirke over hele landet.

Hva får så samfunnet igjen for finansieringen av Den norske kirke? For å svare på det, vil jeg tilbake til Enebakk. Enebakkmodellen oppsto for noen år siden utenfor Kiwi-butikken, rett ved kirken.

Der havnet Bjørg Westerheim i samtale med en person som var falt utenfor alle systemer og som trengte hjelp. Slik oppsto en diakonal ressursgruppe.

Den består av frivillige pensjonister som fungerer som et bindeledd mellom det offentlige hjelpeapparatet og den som trenger bistand. De møter personer som har store og sammensatte problemer, der fellesnevneren ofte er økonomi og psykiatri.

Ressursgruppen har kompetanse på systemet, fra lensmann til namsmann til psykiatri og barnevern. Og mye mer. Gruppen bidrar med sin erfaring og sin tid.

De lytter til hele historien som ligger bak det mennesket som strever og snubler. Det lyttes til hele historien og hele bredden av utfordringer, og det tas kontakt med hjelpeapparatet hvor ett og ett problem løses.

I Enebakk har over 70 personer fått hjelp de siste fire årene. Hjelpen kan være en restart på et liv – en gjeldsordning eller orden på økonomien, en jobb, en diagnose, et skoletilbud, et nytt hjem, eller bistand slik at nødvendig ytelse fra Nav har kommet på plass.

Her løftes samskaping mellom kirke og kommune til et nytt nivå. Og Enebakk blir et bedre sted å bo i.

Jeg er stolt og imponert over de diakonale tiltakene som vokser frem over hele landet. I Oslo også. Det sto kø utenfor Fattighuset til matutdeling hver fredag morgen.

Da tok ansatte i Grønland kirke grep. De fikk Fattighuset til å innføre et kø-system, og så fikk folk sitte inne i kirken og få noe varmt å drikke, i stedet for å stå og fryse og til allmenn beskuelse.

Klassekampen har skrevet om Volodomyr Birikuov som er ukrainsk musiker og håndverker – og flyktning. Han kommer hver fredag. For å få mat, men også for å spille på kirkens piano.

Klassisk musikk og tradisjonelle ukrainske sanger. Og det ukrainske koret Tranebær kaster seg på. Sangene handler om mødre, epletrær og nærhet.

Kort sagt: om livsviktige ting. I krigens brutale skygge. I kirken får han fred i sjela – og gjennom å ta vare på sangene, beholder han sin identitet.

Dette er et kirkelig diakonitiltak, som stiller Jesu spørsmål: hva vil du jeg skal gjøre for deg, som ser seg rundt og spør: hva trengs her? Hva kan vi som kirke bidra med her?

Overfor barn og unge, overfor eldre, flyktninger, den som faller utenfor. Og dette gjør vi. Dette er kirke.

Dette er to av ufattelig mange eksempler på praktisk og samskapende nyskaping og på det samfunnet får igjen for å finansiere kirken. Og mer vil det bli. For de neste årene kommer samfunnet til å bygge opp beredskapen.

La meg da minne om at Den norske kirke er en landsdekkende beredskapsorganisasjon. Vi har prester med høy beredskaps- og sjelesorgkompetanse.

Sammen med diakoner, kateketer, kantorer kirkeverger og andre ansatte er de trent på hva som trengs i en krise. Dette drar storsamfunnet nytte av gang etter gang. Den norske er en viktig aktør også i et sikkerhets og beredskapsperspektiv – og dette kommer til å bli viktigere fremover.

På dette kirkemøtet skal vi jobbe med oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kirken har, som del av statsapparatet, tatt aktivt del i fornorskningspolitikken.

Vi må nå sørge for at urett må opp i lyset og inn i erkjennelsen. Vi har et klart ansvar for å erkjenne kirkens medvirkning og ta et oppgjør med uretten.

Vi har ansvar for hvordan teologi og misjon bidro til å demonisere samer og nasjonale minoriteters religiøse tradisjoner og slik påføre skyld og skam. Kirkens kjernebudskap er forsoning.

Kirken er bærer av håpet om at forandring er mulig, urett kan vendes til rett. Derfor jobber vi nå systematisk med hva vi kan gjøre, og skal følge opp forslagene fra utvalget som har vurdert hvordan samisk kirkeliv kan styrkes. Vi venter nå på utvalget som kommer med en rapport om organiseringen av kvensk kirkeliv.

Særlig vil jeg peke på betydningen av samisk teologi og åndelighet, som en ressurs i hele kirken. Vi erfarer økende grad hvordan urfolk og minoriteters religiøse erfaringer og innsikter, og et mangfold av språk og kultur, beriker kirkelivet.

I oktober ble det lansert en ny nordsamisk spillebok i Tromsø. Den løfter frem den samiske syngemåten, og får frem den særegne estetikken i samisk salmesang.

Vi kan alle få del i den nordsamiske salmeskatten, og synge salmer med det tonespråk som hører til kulturen der salmene lever. Denne skal vi ta i bruk her på Kirkemøtet, og det er en stor og udelt glede.

I over 30 år har Samisk kirkeråd vært en drivkraft i arbeidet med revitalisering av samisk kirkeliv og forsoning. Rådet har opparbeidet mye kompetanse, ikke minst med tanke på erfaringene til dem som er direkte berørt av fornorskningen.

Forsoningsprosesser tar tid. Det må ta tid. Undertrykking og diskriminering og overgrep har pågått lenge.

Forsoning er ikke en målstrek, et endepunkt. Det er ikke gjort en gang for alle, det må være en pågående erkjennelsesprosess. Vi vet at i forsoningsarbeid er fortellingene er viktig. Noen må fortelle om hvordan det er og har vært, og noen må lytte.

For en uke siden kom utredningen Den norske kirke i møte med jødedom og jøder. Rapporten peker på at Den norske kirke har bidratt til og legitimert antisemittisme.

Den peker på at vi i kirkens ledelse ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med mellomkrigstidens antisemittisme, og at jøder og jødedom fortsatt karikeres i kirkelig forkynnelse. Det er bare å si: takk for en god og grundig rapport.

Bispemøtet og Mellomkirkelig råd, som bestilte denne rapporten, er i gang med å følge opp. Den bidrar til at kirken aktivt kan arbeide for å identifisere og bekjempe både antisemittisme og andre former for rasisme.

Utvalget understreker at engasjementet for menneskeverd og en felles humanitet som bør ligge til grunn for både kamp mot antisemittisme og engasjement for palestineres rettigheter.

Arbeidet i kirkens råd for personer med funksjonsnedsettelse er i gang. Dette rådet kan bidra med vurderinger, kompetanse, erfaringer og refleksjon som er nødvendig for at kirken kan ivareta behovene for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Dessuten handler det om forståelsen av hva det vil si å være kirke. Kirken må la teologi og tro preges av erfaringen til den som har møtt terskler og stengte dører – både bokstavelig og i overført betydning.

Denne erfaringen må bli en ressurs for kirken. Fordi vi er kirke! Vi trenger teologisk refleksjon om hva det gjør med forståelsen av evangeliet når det leses av den som er stengt ute, den som er tråkket på, den som er utsatt for fornorsking, diskriminering, samisk, kvensk, skogfinner, LHBT+, mennesker med funksjonsnedsettelser.

Dersom vi skal formidle evangeliet. For å forstå hva det vil si å være kirke.

For 15 år siden gikk jeg inn i kirkepolitikken for å gi mitt bidrag til å få en slutt på at mennesker med LHBT+-identitet ikke kunne gifte seg med den de elsket og mange steder ikke fikk jobb. Dette var i vissheten om at kirken har påført mange mennesker stor skade og dyp smerte.

Dette har vi måttet snakke mye om: Hva det har gjort med mennesker at kirken fordømte deres liv og kjærlighet. Det er fortellinger om trassig tro som klorte seg fast. Men også om tro som brast.

Kirken har bidratt til å øke menneskers skam, når den kalte deres kjærlighet for synd. Men kjærlighet og ekteskap mellom to mennesker av samme kjønn er ikke synd. Det er kjærlighet og nåde.

De siste årene er det er jeg blitt slått av hvordan mennesker med LHBT+-identitet fornyer kirkens språk, liturgi og forkynnelse. Teologi, trosspråk og liturgi som er blitt skapt for eksempel av Åpen kirkegruppe og i regnbuemesser er viktig for og i kirken. Det åpner, utvider og fordyper teologien.

Mennesker med LHBT+-identitet har kjempet kjærligheten litt mer åpen. Jeg vil derfor takke det skeive miljøet for at jeg har fått være en del av dette.

Det har bidratt til å gjøre også mitt liv, mitt kjærlighetsliv lettere og sannere. LHBT+ har gjort kjønnsstereotypiene i samfunnet litt mindre rigide. Som kvinne og som kirkeleder erfarer jeg at også mitt liv blir litt lettere. Og ikke minst har det vært viktig for å finne rom for troen min.

Professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen sier om opplæring til tro: Jeg er ikke imponert over argumentasjonen når man sier at barna skal få velge selv.

Da vil det praktiske resultatet ikke sjelden bli at de arver foreldrenes likegyldighet. Jeg er uenig i at likegyldighet er et bedre arvestykke enn en trosoppfatning.

Barn som holdes unna bibelske lærdommer mister fortellinger og skikkelser som det gir styrke å være fortrolig med når livets fortredeligheter vokser en over hodet. Å ikke velge dåp betyr at man velger noe annet.

Mange ønsker ikke å overføre tro fra foreldre til barn, men tenker ikke på at de dermed overfører noe annet; et meningsløst frihetskrav, tverr individualisme og avvisning av fellesskapet.

Er vi like offensive på kirkens og dåpens vegne som Trond Berg Eriksen?

Det er fort gjort å være mest opptatt av tall og statistikk når vi kommer til dåp og andre kirkelige handlinger. Og det skal vi jo være, for det betyr jo noe om det er få eller mange som blir døpt.

Men vi må også passe oss for at ikke helligheten i dåpshandlingen snakkes bort i statistikk, tall og bekymringer. Vi må snakke høyt om dåpen. Vi må være offensive og frimodige.

Og vi må glede oss over hvert eneste barn som bæres inn i dåpens mirakel. Vi må igjen og igjen peke på dåpen. Glem aldri dåpen, dens teologi og dens betydning.

For hva handler barnedåpen om? Det handler om nåden i å ta imot. For barnet er det med troen som det er med livet. Spebarnet dør uten hud og melk og omsorg.

Spebarnet kan en ting: i grunnleggende tillit å ta imot det som holder det i live. Slik er også dåpen.

Den er ingen fortjenestemedalje for vel utført tro. For høy moral og dogmatisk klokskap. Hva du har fått til i livet.

Dåpen handler om at det lille barnet er et forbilde når det kommer til tro: fordi det tar imot, i grunnleggende tillit tar det imot Guds nåde. Jesus sier i Markusevangeliet: Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.

Den som ikke tar imot... Det er dåpen, og dåpen er selve grunnlaget for å være en del av kirken. Det handler om å ta imot.

For troens vesen er det motsatte av å prestere. Tro handler om det tillitsfulle mottak av Guds nåde.

Det må være ett sted i verden der ytre stash og iscenesatt prakt ikke teller. Der alle lag av masker og makt flerres bort.

Overfor Guds ansikt kan vi bare stå i vår dypeste ærlighet, sårbare og hudløse. Med det innerste av den vi er.

Kjærligheten og troen har det til felles: overfor Gud og overfor den du elsker, må du være sann. Det sies at kjærligheten tåler alt. Det stemmer ikke.

Det er en ting som spiser opp både kjærligheten og troen innenfra, og det er løgnen og forstillelsen. Derfor må vi snakke sant: om oss selv og om verden – i kirken og i kjærligheten.

Kirken er slett ikke fullkommen. Som kirke har vi snublet og famlet og vi har en lang og stygg historie om å ha tråkket på grupper av mennesker.

Men også kirken holdes oppe av Guds nåde. Den holdes sammen av Guds uforbeholdne kjærlighet til oss, til alle mennesker. Kirken er i verden som et forsonende fellesskap, med en felles forpliktelse: å løfte frem Guds kompromissløse nåde.

Verden er ikke et forsonende fellesskap. Den brutale krigen i Gaza utsetter mennesker for en ufattelig lidelse. I Ukraina krever den russiske krigsmaskinen et ufattelig antall liv.

Mennesker over hele verden er utsatt for klimaendringer der både liv og livsgrunnlag trues. Rystende terrorhandlinger, som Hamas' terror 7. oktober. Kristne brødre og søstre i andre deler av verden trues av forfølgelse.

Verden er virkelig ikke et forsonende fellesskap. Derfor må kirken være det. Vi har et ansvar for å hindre polarisering og splittelse, fordi det som binder oss sammen er større.

Fordi Gud alltid er større. Det er Jesus som samler oss, vi bæres av et større fellesskap som skal bære oss også når det blåser.

Den svenske teologen Olof Hartmann sier at «kyrkan er et vindskydd». Kirken må være der når det blåser. Når livet er vindutsatt. Og kan jeg legge til: når det mørkner.

Ingmar Bergman forteller om at han en gang gikk inn i Hedvig Eleonora-kirken og tente lys for å dempe angsten: «Kirken var tom og stille. Plutselig ble det spilt Bach. Solen brøt frem og formet et veldig lysspill på den nyrestaurerte prekestolens ornamenter. Nåde og fred.»

Det er dette vi trenger. Hver og en av oss. Og verden. Nåde og fred. Nåde og fred.