Radikal kjønnsteori i skolebøkene

Radikal kjønnsteori inntar i disse dagene det norske skoleverket. Den viktigste årsaken er de nye lærebøkene som blir tatt i bruk i forbindelse med den nye skolereformen kalt Kunnskapsløftet, som gjelder for grunnskolen og videregående opplæring.

I den forbindelse er alle læreplanene for fagene i grunnskolen og videregående opplæring blitt fornyet. Lærebøkene begynner å komme fra forlagene nå i 2021. Hva lærer disse om samliv og seksualitet?

Vi begrenser oss til læreverket «Arena» som er Aschehoug Undervisning sitt læreverk i samfunnsfag for Grunnskolen. Boka for 5. klasse har et siste kapitel som er sterkt preget av radikal og nedbrytende kjønnsteori, som her skal pådyttes små barn på 10–11 år!

Vi leser: «Alle i Norge har rett til å endre sitt juridiske kjønn, dersom de søker om det» (s. 216). Læreboka gjør barna usikre på sin identitet som gutt og jente. Ulikheter i gutter og jenters hjerne kan ikke hjelpe oss, blir det påstått.

«Dessuten kan verken kjønnsorganer eller oppdragelse gi svaret på hvordan man opplever sin egen identitet. Det viktigste er uansett at alle får like rettigheter og muligheter (s. 223).

Boka gir oppgaver med sikte på å få barna til å teste ut sin egen kjønnsidentitet. Blant påstandene barna skal ta stilling til er: «Jeg ville bli lei meg hvis noen tok feil av kjønnet mitt. Jeg ville syns det var gøy å late som om jeg hadde et annet kjønn en hel dag. Jeg ville syns det var fint om ingen brydde seg om hvilket kjønn jeg har.»

På den følgende side (237) innføres begrepene cis-, trans- eller ikke-binær:

«Kjønnsidentitet er din egen opplevelse av å være jente, gutt eller noe annet. Hvis du identifiserer deg med det juridiske kjønnet du fikk da du ble født, er du en cisperson. Hvis du identifiserer deg meg et annet kjønn enn det du fikk da du ble født, så er du en transperson. Noen av oss er gutter, noen av oss er jenter, og noen av oss er verken gutt eller jente. Å ikke føle seg som gutt eller jente kalles å være binær. Hvordan kroppen ser ut, og hvilke kjønn man er, trenger ikke alltid å henge sammen. Vi har rett til å uttrykke kjønnsidentiteten vår slik vi selv ønsker.»

Disse begrepene som tilhører den radikale kjønnsideologien, blir nå indoktrinert i sårbare barn som ikke har mulighet til å komme med motforestillinger.

Boka introduserer pronomenet «hen» som alternativ til «hun» og «han», og understreker at alle må få bestemme hvilket pronomen som skal brukes om dem (239).

Læreboka presenterer så en transmann, ei normal kvinne (cis) og en ikke-binær person.

Transmannen Lucas, som var født jente, får to sider til å presentere sin historie. «Lucas» forteller at det var nødvendig å få litt medisinsk hjelp ved å få tilført det mannlige kjønnshormonet testosteron som kvinner ikke produserer.

Lucas avslutter med å si: «Jeg var mann også før jeg fikk testosteron, det er nemlig ikke hvordan vi ser ut som bestemmer hvilket kjønn vi er» (239).

En side brukes på den normale «cis»-personen Marthes historie. Å bruke den fremmedgjørende betegnelsen «cis» på det som i alle år har vært regnes som det normale, er ledd i den «nytalen» som skal bane vei for den nye kjønnsideologien.

På to sider presenterer så August seg som «ikke-binær». En ikke-binær person «føler» seg verken som gutt eller jente, mann eller kvinne.

August sier til 5. klassingene: «Etter en stund skjønte jeg at det var helt normalt å ikke føle seg som jente eller gutt.»

August er talsmann for den radikale kjønnsideologien når han i boka uttaler: «Jeg pleier å forklare at man aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, og at kjønnsidentiteten er inne i oss. Det har ingenting med hvordan du ser ut, høres ut eller kler deg. Jeg sier også fra om det finnes flere kjønn enn to, og at man kan være noe annet enn gutt og jente, og at man kan være en blanding.»

Disse uhyrlige løgnene og den destruktive ideologien som ligger bak dem blir nå indoktrinert i barn i den offentlige skolen.

Boka for 6. klasse følger i samme spor. I kapitlet kalt «Hjertebank», er første tema forelskelse. Radikal kjønnsteori dukker opp med en gang.

Tuva som har begynt i 7. klasse lurer på om hun er forelsket i Miriam (s. 143). Et voksent lesbisk par illustrerer dette på neste side (144).

På samme side kan vi lese om å bryte normer i hvem vi kan bli forelsket i. Læreverket skriver rett fram at det har vært vanlig at en jente bør forelske seg i en gutt, men det er ingen logisk grunn til at det er sånn, for par kan være lykkelige uansett om de er homofile eller heterofile. På side 156 blir elevene presentert for polygami.

Under overskriften «Å elske er en menneskerett» finner vi et direkte angrep på kristen tro. I en fiktiv fortelling leser vi om Emil som er forelsket i Anders.

Sitat: «Han kjenner en iskald angst i magen ved tanken på å dø, han kommer til å havne i helvete. Han tenker på Anders i stedet for på Gud når han sitter i menigheten, det er synd. Og skam.»

Hele poenget med dette lesestykket er tydeligvis å ta oppgjør med strenge kristne foreldre som går i en «streng» kristen menighet. Her legges det i barn grunnlag for en fiendtlig holdning til kristen tro og kristne foreldre som tar sitt guddommelige oppdrageransvar på alvor.

Foreldreautoriteten angripes på side 161. Barna oppfordres til å si fra til lærer, barnevernet, politiet eller andre om foreldrene sier slemme eller skremmende ting om kjæresteforhold. Hva er slemt, kan vi spørre? Det som bryter med radikal kjønnsteori?

I boka for 9. klasse handler kapittel 2 om seksualitet. Det heter «Seksualitet – ditt liv, dine grenser, dine valg.» Tittelbildet til kapitlet viser to lesbiske kvinner som kysser hverandre bak et prideflagg.

Også 9. klassingene skal umiddelbart indoktrineres i radikal kjønnsteori. Vi leser om seksuell praksis og at «å ha sex» kan bety ulike ting som vaginalt samleie, analsex, onani eller munnsex (s. 35).

Under avsnittet «Seksuell identitet» kan vi lese: «Vi kan omtale oss selv som homofil, heterofil, bifil eller panfil for å nevne noen eksempler. Det er også noen av oss som ikke ønsker å plassere seg i en kategori. Hva du velger å kalle din orientering, er opp til deg selv. Du velger ikke din egen seksualitet, bare hva du definere deg som» (s. 35).

På de følgende sidene lærer våre 14–15-åringer om retten til å elske hvem de vil, de oppmuntres til å søke på kilder som sexogsamfunn.no, skeivungdom.no og fri.no. Det stilles spørsmål til de unge som dette: «Vet du helt sikkert hva som er din seksuelle identitet, eller lurer du litt?» (s. 37).

Propagandaen er massiv og ensidig. De tradisjonelle normene bygget på vår kristne kultur, skal snus opp ned.

Foreningen «Fri, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold» fremmer en kristendomsfiendtlig og familieoppløsende ideologi som nå skal prege lærebøkene i skolen. Det skjer med støtte fra politikere

Det er ikke vanskelig å forstå at dette vil føre til personlige tragedier, kjønns- og identitetsforvirring, psykiske lidelser i stort antall, skilsmisser, hat og motsetninger i hjemmene og hat mot alle som ikke deler deres ideologi.

Den offentlige skolen blir nå gjort til redskap for en indoktrinering uten sidestykke i historien. Barn er av natur spørrende og åpne, og de kan lett manipuleres av voksne.

Det trengs alternative kristne skoler. Men de fleste elever går i offentlige skoler og blir påvirket av deres læreplaner og lærebøker.

Fornuftige og normale mennesker som har omsorg for barna sine, bør nå tre fram i protest mot den menneskefiendtlige og irrasjonelle ideologien som radikal kjønnsteori representerer.