Rådsmøte i en urolig tid for NLM

Fredag, lørdag og søndag møtes omkring 80 delegater til rådsmøte i Norsk Luthersk Misjonssamband på Oslofjord Convention Center, samme sted som neste års generalforsamling skal finne sted.

Det skjer i en tid hvor den offentlige oppmerksomheten om organisasjonen har dreid seg om helt andre ting enn hvor man bør trappe opp misjonsarbeidet. Debatten om kultur og håndtering av varsler har bølget i nærmere halvannet år, og den ser ikke ut til å være over ennå.

Utvidet eldsteråd

Rådsmøtet er å ligne med et slags utvidet eldsteråd i Misjonssambandet. Ikke fordi snittalderen er spesielt høy, men fordi rådsmøtet et stykke på vei er å ligne med den funksjonen som tradisjonelt hører til et åndelig lederorgan som eldsteråd gjerne er. Rådsmøtet finner sted hvert tredje år, et drøyt halvår før generalforsamlingen. Årets rådsmøte skulle egentlig ha funnet sted i fjor.

Delegatene er valgt av regionenes årsmøter, i prinsippet på samme måte som fylkeslag i et politisk parti velger delegater til et landsmøte. I tillegg møter hovedstyret og dets varamedlemmer.

Fordi rådsmøtet skal håndtere lærespørsmål, er delegatene i henhold til Misjonssambandets teologi kun menn. Det er også noe av grunnen til at blant annet rutiner for håndteringen av varsler ikke står på dagsordenen, fordi dette ikke primært handler om lærespørsmål.

Samtaler rundt bordene

Det er altså ikke generelle strategidebatter som står på dagsordenen, de finner sted i andre fora hvor også kvinnene er med. Men man trenger ikke være mye til profet for å anta at en del av samtalene ved bordene kommer til å handle om alt det som har blitt sagt og skrevet om NLM den senere tiden. Der er sannsynligvis meningene omtrent like delte som i organisasjonen for øvrig.

Offisielt består helgen av åndelig samvær i form av forkynnelse og oppbyggelige møter. I tillegg skal generalsekretær Øyvind Åsland holde profilforedrag. Hovedsaken er et dokument fra hovedstyret om «Menighetstenkning og organisasjonsstruktur i NLM».

Årets samtale er en oppfølgning av den rådsmøtet hadde i 2017. Det er særlig utviklingen i Den norske kirke som skaper nye forventninger til Misjonssambandet. Hovedstyret skriver selv at «stadig flere misjonsfellesskap i NLM (…) utgjør primærmenighet for mange».

Kirkelig retning

I erkjennelsen av dette har organisasjonen tatt flere skritt i kirkelig retning. I denne omgang er det særlig snakk om åndelig ledelse og forvaltning av såkalte kasualia, for eksempel bryllup, begravelse, dåp eller konfirmasjon. Det har bedehusfolket tradisjonelt overlatt til Den norske kirke. Når bedehusfellesskapene i praksis blir menighetsfellesskap, trenger man mer gjennomtenkte ordninger også for dette.

Sett utenfra kan det hele kanskje virke tilforlatelig. Men vi forstår noe av bakteppet når vi i det samme dokumentet leser at «Kimen til det som i dag er NLM finner vi blant de mest kirkekritiske innen lekmannsbevegelsen.» I historisk perspektiv er det store endringer vi snakker om her.

Derfor er det talende når hovedstyret skriver at «I dette dokumentet bruker vi i fortsettelsen begrepene menighet i stedet for forsamling, og pastor i stedet for forsamlingsleder.» Noe slikt ville vært utenkelig for ikke så mange år siden. Vi mennesker overvurderer gjerne hva vi kan få gjort på kort sikt, men undervurderer hva vi kan få gjort på litt lengre sikt.

Kvinners lederansvar

Hovedstyret er opptatt av at når man av teologiske grunner mener at bare menn skal ha det åndelige tilsynsansvaret, må strukturene være slik at kvinner kan ta del i «lederoppgaver som omhandler strategi, administrasjon, personalforvaltning, økonomi og annet.» Derfor vil man ha to lederlinjer, så å si, en åndelig og en mer generell, på alle plan av organisasjonen.

Som følge av dette foreslår hovedstyret to nokså drastiske grep i organisasjonens øverste ledelse. Helgens rådsmøte skal ta stilling til et forslag om å legge ned nettopp rådsmøtet. Man vil også avvikle dagens hovedstyre, som kun består av menn, og etablere et sentralstyre som er åpent for begge kjønn.

Dermed vil de strategiske og administrative sakene behandles av organer hvor både kvinner og menn er med, mens det åndelige tilsynsansvaret flyttes til andre organer. Konkret foreslår man at det blir opprettet et nasjonalt tilsynsråd, for eksempel direkte valgt av generalforsamlingen.

60 prosent til misjon

Det er også verdt å merke seg at Misjonssambandet ikke legger opp til å ordinere sine pastorer. Tradisjonelt er det kun misjonærer som har blitt innviet i en ordinasjonslignende seremoni i NLM. Dette vil de fortsette med.

Dokumentet inneholder videre et forslag om at inntil 40 prosent av innsamlede midler kan brukes i det lokale arbeidet. Dette står som et mål, ikke som et pålegg.

Men hvis man tenker over hva det innebærer, viser dette tydelig at NLM-menighetene ivaretar et misjonspreg på en annen måte enn andre menigheter gjør. Man skal lete lenge etter menigheter som bruker mer enn halvparten av sine innsamlede midler på misjonsarbeid utenfor lokalmenighetens egne rammer.

Lange prosesser

Noe av det som kan være både sjarmerende og til tider frustrerende med å tilhøre en bred, demokratisk organisasjon, er at når endringer skal forankres hos mange mennesker, tar prosessene som regel litt lenger tid. Den store fordelen er at slagkraften blir vesentlig større når forankringen har funnet sted. Dermed øker sannsynligheten for at de gode ideene fører til noe mer enn vidløftige vyer fra en talerstol eller i et dokument.

For eksempel var spørsmålet om trossamfunn i NLM oppe på generalforsamlingen i 2009. Men det var først seks år senere at det ble vedtatt. Tilsvarende har flere ønsket seg en tydeligere menighetstenkning i Misjonssambandet før. Og ennå er det flere skritt å gå før dokumentet kan kalles dristig. Men vi ser en tydelig bevegelse i en bestemt retning.

Bak lukkede dører

Et trekk ved rådsmøtet som fremstår stadig mer merkelig, er at det finner sted bak lukkede dører. Dagen kontaktet Misjonssambandet både i forkant av rådsmøtet i 2017 og nå i høst med ønske om at møtene åpnes opp slik at vi kan være til stede for rapportere om hva som blir sagt. Ønsket har blitt avslått begge ganger.

Det er vanskelig å forstå hva disse avslagene bunner i. Med en forsamling på rundt 80 personer gir det ikke mening å hevde at det er fortrolige samtaler som foregår.

Når det i tillegg er lærespørsmål man skal diskutere, virker det underlig at ikke offentligheten kan få del i resonnementene og argumentasjonen. Et slikt forum kan uansett ikke håndtere følsomme personalsaker. Derfor hadde både organisasjonen selv, misjonsfolket og allmennheten tjent på at dette blir det siste rådsmøtet som ikke er åpent.