Raske skritt mot verdensdiktatur?

All ros til Dagen for deres leder 19.02: «Positivt engasjement om endetiden». Det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til disse fortreffelige setningene: «Det er uheldig dersom frykten for å bli spekulativ fører til at man lar være å ta del i debatten», og:

«Det er alltid en fare for at kristne overtolker de aktuelle bibelordene, og at man gir sin egen tid en annen plass i historien enn den fortjener», og ikke minst: «Det betyr heller ikke at vi bør gi våre egne politiske, kulturelle eller historiske analyser et bibelsk stempel ved å lese ting inn i tekstene som ikke står der».

Avisa gir altså rom for ulike syn, prisverdig. At Dagen har frihet til overskrifter, treffer ulikt, men det må være lov. Endetiden sett opp mot kjernen i evangeliet kan faktisk oppleves som en avsporing, hva veier tyngst, disippelskap eller rett endetidslære? Et enhetlig syn her er vel en utopi.

Det er denne tanken jeg finner hos Terje T. Konradsen i hans artikkel 16/4. Et sterkt søkelys på misjonsoppdraget, og at eskatologi lett kan føre til splittelser. Men temaet er likevel viktig. Konradsen tolker selv åpenbaringsboken:

«Slik jeg ser det handler boken primært om åndelige realiteter i en usynlig verden, ikke om historiske hendelser i framtiden». Dette minner litt om en «idealistisk» tolkning, legitimt nok det.

Hvor er vi så i Guds endetidsskjema? Er vi på vei mot et verdensdiktatur, mot dyrets maktovertakelse i Åp 13? Mye tyder på det.

Er det nå vi skal rope ulv, ulv? Jeg er ikke blant dem. Først må de klare tidstegn utspille seg, deretter kan Jesus komme. Men at den teknologiske utvikling går fort om dagen, og at frafall fra sann ortodoks lære er kommet langt i Guds menighet, det er det liten tvil om.

Dispensasjonslærens mange svakheter!

Tidshusholdningslæren, som den også kalles (Guds to folk og Jesu komme i to avdelinger).

Med fare for å repetere meg selv og også å havne i glasshus, kaster jeg meg likevel frempå med min kjepphest, overbevisningen om at Jesus kun kommer igjen én gang, og det på den ytterste dag.

Dette utfordrer selvsagt ovennevnte lære som er så utbredt, jeg finner ingen hemmelig opprykkelse i Skriften, tvert om. Herrens rop, overengelens røst og Guds basun virker alt annet enn hemmelig.

Vi må spørre oss selv om ikke denne læren er en forførelse med sin «ny sjans-teologi». Sett nå at den er feil, noe jeg tror.

Hvilke konsekvenser får det for den generasjon som skal oppleve Jesu gjenkomst? Ingen tanke om at en stor trengsel vil komme over Guds folk i forkant. Vi skulle forberede oss i bønn. Det vil bli en meget krevende tid å gå gjennom, det er ikke uten grunn at vår bibel peker mot et verdensdiktatur.

Læren om immanens (Jesu komme når som helst), hentes hos J.N. Darby. Men finner den støtte i NT? Hva var det Jesus sa til Peter, når du blir gammel; Joh 21,18. Peter ventet ikke på noe når som helst-scenario. Neppe Johannes heller, jeg regner med han overhørte Jesu ord noen få vers senere.

De ti jomfruene i Matt 25

Ifølge dispensasjonslæren er de jødiske og tidfestes til trengselstiden. Leser vi selv inn noe her? Er ikke disse et bilde på endetidsmenigheten?

Dette må bli inkonsekvent, en lærer jo martyrium etter opprykkelsen, men lignelsen viser oss at de gikk levende inn i riket. Dette blir jo to ulike handlingsmønstre fra Guds side. De av hedningene som lar seg frelse drepes av antikrist, men jødene, er det i Bosra de unnslipper?

Ifølge dispensasjonslæren må Paulus ha misforstått noe i Rom 11,25. Når hedningene er kommet inn i fullt tall rykkes de opp, men de var ikke fulltallige, i dette systemet tilkommer jo en skare som ingen kunne telle fra trengselstiden (Åp 7,9), og senere alle som lar seg frelse i tusenårsriket.

Et rike bestående av blandingsfolk, noen med syndenatur og andre med herlighetskropper. Et fredsrike hvor folk må kues og kontrolleres til fred er vanskelig å se i en slik kontekst.

Historisk regnefeil om endetiden

Læren må også føre til flere bryllup. Først i himmelen etter opprykkelsen, så nattverdsmåltidet på jorden ved Jesu gjenkomst sju år senere, da inkludert de frelste fra trengselen + GT-troende, men kun som gjester i eget bryllup. Blir det bryllup etter de tusen år også? I Åp 21,2, er bruden også en by. Dette må jo bli eisegese! (Egne meninger innlest.)

Esekiels tempel

Videre har man læren om Esekiels tempel. Nå har prestene fått herlighetslegemer, men ifølge Esek 44,22 gifter de seg fremdeles. Dette blir mer eisegese.

En Gog-krig før og én etter de «tusen år», er noe som flere lærer. Andre ser problemet og slår sammen Harmageddon med den første Gog-krigen. Her blir det mye synsing!

Premillennialisme

Det blir litt av en utfordring å befolke dette tusenårsriket etter Åp 19,18. Her levnes neppe noe menneske tilbake på vår jord. Oppgjørets time ser ut til å oppsluke alt. De klare bibeltekstene snakker om den nåværende tidsalder og om den kommende. Jeg ser ikke at NT gir rom for et mellomrike.

Åp 1,1. Det engelske ordet signified, viser oss at boken skal forstås som signal, tegn. Den rekapitulerer seg selv igjen og igjen. Åp 4,1 om menighetens opprykkelse må leses inn. En bokstavelig og kronologisk lesning må bli feil. Her får argumentene ligge, enhver kan ha godt av å utfordre sitt syn. Har man i årevis hørt en bestemt lære, kan det fort bli et byggverk.

Å være rede til enhver tid er selvsagt det beste råd å ta med seg, hvem kjenner vel sin egen tid?

Er det åndelige symbolsk?