Refleksjoner før mitt første møte i Bispedømmerådet i Oslo

For to år siden var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville kalle meg kristen. Nå skal jeg snart delta på mitt første møte i bispedømmerådet i Oslo. Hvordan fant jeg veien tilbake til kristendommen og Den norske kirke? Åpen folkekirke er en stor del av svaret på det.

Siden tidlig i tenårene var troen min noe jeg ønsket å holde for meg selv. En privatsak jeg ikke ville snakke med noen andre om. I frykt for å bli dømt av mine ateistiske venner som ikke kunne forstå hvordan jeg kunne tro på Gud, og i frykt for å bli dømt av mine kristne venner som ikke kunne forstå hvordan jeg kunne være i tvil.

Jeg vokste opp i Sofiemyr kirke. Det var trygt og godt. Med søndagsskole, barnekor, kirkekaffe og mange nære venner. Spesielt traff budskapet om nestekjærlighet for hverandre og håp om evig liv meg. Det var en stor trygghet i livet for lille Simen.

Etter hvert som jeg ble eldre, utvidet nettverket mitt seg. Jeg fikk flere og flere venner med et annet syn på livet. Dette utfordret både troen min og verdiene jeg hadde vokst opp med. Det hadde jeg nok veldig godt av. Når man blir utfordret på sitt eget syn på livet og verden, lærer man mye. Men å bli utfordret på troen min var alltid litt ubehagelig.

Jeg husker at jeg gjennom studietiden ofte ble spurt om «hvor kristen jeg var». Etternavnet mitt var jo tross alt Bondevik. Litt nølende svarte jeg stort sett «tja, jeg er jo litt kristen». Uten å egentlig vite helt hva det betydde for meg.

Jeg gikk jo aldri i kirka lenger, unntatt på julaften. Mange av de menneskene jeg var mest uenig med, både i privatlivet mitt og i offentligheten, var uttalt og frimodig kristne. Dessuten synes jeg kirkens historie i møte med – og mange kristnes syn på – LHBTI+-personer var og er svært krevende. Oppfatningen om at funksjonshemmede må «helbredes» er også svært krevende for meg. Var det egentlig plass til en liberal og «woke» ung fyr som meg i kirken?

I tillegg begynte jeg på denne tiden å stille meg selv de vanskelige spørsmålene. Hvordan i alle dager kan flere av de spinnville historiene i Bibelen stemme? Hva med de punktene hvor kristen teologi oppfattes i strid med vitenskapen? Finnes Gud? Sto Jesus opp fra de døde?

Kombinasjonen av vanskeligheten med å finne gode svar på disse spørsmålene og kirken/mange kristnes syn på LHBTI+-personer og funksjonshemmede, gjorde at jeg i mitt stille sinn konkluderte med at jeg egentlig ikke er kristen. Men det turte jeg ikke å fortelle noen. Det var mer behagelig å holde det for meg selv.

Så ringte Aftenposten. De ville ha meg med i et nytt podkast-konsept, «Har du trua?». I utgangspunktet var jeg svært skeptisk. Det ville på ingen måte være første gangen jeg takket nei til å snakke om troen min i offentligheten. Men etter å ha forklart konseptet, ble jeg nysgjerrig. Jeg så en mulighet til å snakke åpent og i dybden om noe av det jeg opplevde som mest utfordrende og spennende i livet.

Vanligvis er jeg ikke så nervøs for å delta i en podkast eller andre medieopptredener. Men denne gangen var det spesielt. Jeg skulle snakke om det noe av det mest sårbare i livet. Flere ganger var jeg nær å ringe produsenten i Aftenposten og melde avbud. Det er jeg i dag veldig glad for at jeg ikke gjorde, for deltakelsen satte i gang noe i meg.

Endelig fikk jeg satt ord på de tingene jeg synes var vanskelig med kristendommen, uten forventninger og premisser lagt av alle rundt meg. Samtidig var det skummelt. Jeg hadde ikke fortalt noen i familien min om det på forhånd. Jeg fryktet reaksjonene.

KrFU-lederen langer ut mot Bondevik-utspill: – Prøver å gjøre Israel til skurken

Heldigvis gikk det bra. Jeg landet på begge beina, og var «kommet ut» som usikker på troen min jeg hadde hatt hele livet. For andre var det kanskje betydningsløst, men for meg betydde det veldig mye. Det kan på mange måter beskrives som en identitetskrise.

De neste månedene tenkte og reflekterte jeg rundt livets og troens store spørsmål. Etter hvert kom jeg fram til at jeg tror. Akkurat på hva eller hvordan er jeg ikke sikker på. Men jeg tror Gud finnes, og jeg tror Jesus sto opp fra de døde.

Likevel var det en ting som fortsatt holdt meg tilbake fra å kalle meg kristen. Kirkens og mange kristnes syn på LHBTI+-personer, mennesker med nedsatt funksjonsevne og andre med minoritetstilhørighet. Når noen sto med bibelvers i hånden og argumenterte mot mine skeive venners eksistens, hvordan kunne jeg da kalle meg kristen?

Så fikk jeg for alvor opp øynene for Åpen folkekirke. Endelig var det et sted og et hjem for meg i Kirke-Norge. Endelig så jeg noen som virkelig ville gjøre alvor ut av «gjør døren høy, gjør porten vid»! Åpen folkekirke og deres virksomhet gjorde at jeg fant min plass i kirken.

Da telefonen kom om jeg ville stå på liste for Åpen folkekirke ved kirkevalget, takket jeg ja til å stå nede på lista. Det ble min måte å ta aktivt del i kirken på, i stedet for å stå passivt på sidelinjen og se på. Takket være personstemmer er jeg, svært overraskende for min del, valgt inn i Bispedømmerådet i Oslo. Jeg gleder meg og skal gjøre mitt beste for Den norske kirke.

Seks bispedømmer er klare: Frimodig kirke fikk mandat i fire av dem

Jeg håper at mine erfaringer kan være nyttige i dette viktige arbeidet. Kirken skal være et sted hvor alle er velkommen uavhengig av minoritetstilhørighet. Og som Åpen folkekirke har vist vei for; ikke være redde for å bruke stemmen og posisjonen Den norske kirke har til å fremme menneskeverd og motarbeide diskriminering. Det er en folkekirke jeg tror på.

I dag har jeg fortsatt ikke gode svar på alle de store spørsmålene. Jeg vet ikke om jeg tror på absolutt alt som står i Bibelen. Jeg er fremdeles riv ruskende uenig med mange kristne samfunnsdebattanter. Men i dag er jeg trygg på min tro og har funnet min plass. Trygg på at jeg er en tvilende kristen som tror på Gud og Jesus. Og at det er helt greit. Tvil er ikke farlig. Jeg har tvert imot innsett at tvil og tro fint kan gå hånd i hånd.