Regjeringen strammer grepet om skolene

8. april la regjeringen frem et forslag til ny privatskolelov. Kunnskapsminister Tonje Brenna forklarte at regjeringen ønsket å «stanse privatiseringen og bygge en sterkere offentlig fellesskole». Det viktigste grepet er å ta bort muligheten til å etablere såkalte profilskoler og yrkesfagskoler i privat regi.

Det hele har fått noe rituelt over seg. Når vi får en Ap-ledet regjering, skal det mer sakssvarende friskolebegrepet erstattes av det mer upresise og ideologisk ladde begrepet «privatskole» både i lovverk og i den løpende debatten. Selv om alle vet at disse skolene i all hovedsak er offentlig finansiert, og drives med utgangspunkt i offentlig godkjente læreplaner.

Regjeringen ser seg tjent med å plassere disse skolene i randsonen av det de vil gi rom for. For private løsninger er som kjent ikke noen hedersbetegnelse hos den sittende regjeringen. Det ser vi også i helsepolitikken. Det offentlige vet best. Private initiativtakere har å innordne seg.

Statsråden legger vekt på verdien i at barn med ulik bakgrunn kan møtes, og vil derfor ikke privatisere og «splitte opp» skolesystemet. Det er et godt siktemål, og et siktemål som har bred politisk oppslutning.

Et sentralt poeng for regjeringen er også at de skolene som skal opprettes etter privat initiativ, skal utgjøre «et reelt supplement» til det eksisterende skoletilbudet. Med det mener statsråden å peke på for eksempel steinerskoler eller montesorriskoler, altså skoler som bygger på en annen pedagogisk tradisjon, eller internasjonale skoler.

Det er verdt å merke seg at de religiøst forankrede skolene ikke ble nevnt i denne sammenhengen. For dem er det ikke helt lett for regjeringen å finne ut av hvordan man skal håndtere.

Det er som kjent forankret i menneskerettighetene at foreldre har rett til å velge skole for sine barn. Men menneskerettighetene kan være brysomme når regjeringen selv mener å vite hva som er best.

Også for den forrige regjeringen var den offentlige skolen det desidert viktigste satsingsområdet i skolepolitikken. Og det er et faktum at de aller fleste religiøse foreldre sender barna sine til den offentlige skolen. Det er bra at statsråden uttrykker vilje til å utvikle en fellesskole som er «så variert og god at alle elever har mulighet til å finne seg til rette.»

Det hadde vært interessant å høre mer om hvilke grep statsråden ønsker å ta overfor de foreldrene som vurderer kristne friskoler for barna sine.

I det mangfoldet Brenna tar til orde for, er det ikke alltid like lett å få øye på respekten for den religiøse identiteten. Det gjelder generelt holdningen til vår kristne kulturarv. Den kommer til uttrykk på så mange måter.

De senere tiårene har denne identiteten ofte blitt forbundet med omstridte enkeltspørsmål. I vår tid er kontrasten enda mer grunnleggende.

Nå er det mer nærliggende å spørre om verden overhodet har en guddommelig Skaper, om det finnes et kristent menneskesyn og hvordan dette kan leves ut i praksis. Mennesker som opplever å bli påført et utenforskap på grunn av sin religiøse identitet, vil antakelig i økende grad ønske å etablere flere religiøst forankrede skoler.

Det er positivt at statsråden vil arbeide for å redusere forskjeller og å ta vare på det brede fellesskapet i samfunnet. Men i den politiske debatten, også om den foreslåtte loven, er det nødvendig å følge nøye med på hvem som ikke får plass innen det definerte mangfoldets rammer.