Regjeringen suger til seg titalls milliarder fra kraftselskapene

Det moderne Norge er bygget på vannkraft. I 1882 ble det som trolig er verdens eldste vannkraftverk bygget på Senja i Troms. Det var startskuddet for en storstilt industrialisering av hele landet. Lokalsamfunn utnyttet sine naturressurser, og fikk både strøm i hus og penger i kassa.

Vi har en stolt historie om hvordan vi har sørget for at gevinstene fra naturressursene går tilbake til fellesskapet. Så å si alt av kraftproduksjonen vår eies av kommuner og fylkeskommuner. Dermed er historien om kraftutbyggingen og industrialiseringen også en historie om en styrking av lokalsamfunn over hele landet.

Men nå vil regjeringen suge til seg flere titalls milliarder fra kommunenes kraftselskaper, en sentralisering av midler uten sidestykke i norsk krafthistorie.

Denne svekkelsen av distriktene kommer på et kritisk tidspunkt. Vår tids industrialisering er av en minst like krevende art som den vi gjennomførte på slutten av 1800-tallet: Vi skal bygge bærekraftige samfunn med grønn industri drevet på ren kraft. Det krever store investeringer, spesielt i distriktene.

Framtidens energisystem krever en massiv utbygging av fornybar energi. Og da er vannkraften nøkkelelementet som får det hele til å henge sammen. Det nytter ikke å bygge ut vind- og solkraftverk hvis vi ikke har nok vannkraft: Vannkraften fungerer som et batteri som kan lades opp når det blåser og sola skinner, og som kan levere strøm senere når vinden eller sola er borte. Dette vil vi bare trenge mer av framover, etter hvert som mer sol og vind blir en del av miksen.

Utbygging av mer vannkraft er en forutsetning for energiomstillingen vi er nødt til å gjennomføre hvis vi skal ha en sjanse til å bremse klimaendringene. Dette er det små og store kraftselskaper i hele landet som skal sørge for.

Da er det paradoksalt at regjeringen velger å hente ut disse selskapenes ressurser for å dekke sitt eget kortsiktige budsjettbehov.

Kraftprodusentene og befolkningen har sammenfallende interesser. Våre eiere er kommuner og fylker, noe som i praksis betyr at kraften eies av folket. Det er ingen i kraftnæringen som personlig tjener mindre med regjeringens skatteforslag.

Forslaget rammer først og fremst kraftselskapenes evne til å utføre sitt samfunnsoppdrag: Sikre ren og pålitelig kraft i en tid der vi står midt i både en energi- og klimakrise. Og ikke minst begrenser det kommunenes mulighet til å yte gode lokale velferdstjenester.

Ekstraskatt på vannkraft rammer norske bedrifter

Regjeringens forslag er ødeleggende for lokalsamfunn over hele landet, og står i sterk kontrast til det som har vært linjen i norsk kraftpolitikk i over hundre år. Forslaget er snekret sammen i all hast, noe regjeringens egne fageksperter ikke nøler med å påpeke.

Mye tyder på at Støre og Vedum rett og slett ikke har forstått skaden dette gjør på distriktene.

Regjeringen møter motstand fra flere hold, også internt i partiene. Likevel står de fast på å innføre en av de største skatteøkningene for en bransje noensinne, over natten, uten utredning, med tilbakevirkende kraft og nær grunnlovens yttergrense. En manøver vi sjelden ser i norsk politikk.

Lite sannsynlig at vi klarer 55 prosent utslippskutt til 2030

At regjeringen lukker ørene når kraftbransjen klager på kraftskatt er én ting. Men at de ikke viser noe tegn til å lytte på innspill fra verken egne ordførere, kommentatorer, fagøkonomer eller miljøbevegelsen, er oppsiktsvekkende. Det vitner om politikere som er så opptatt av å få sitt eget kortsiktige budsjett til å gå opp, at de fullstendig har mistet synet av det store bildet.

Det virker ikke som Ap og Sp ser hvor godt norsk kraftpolitikk historisk har fungert for folk og distrikt. Det må de minnes på, helst av de innbyggerne som nå selv rammes av skatteforslaget.