Regjeringens forslag vil stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre

Politikere fra flere partier har gjennom mange år vært bekymret for at useriøse eller samfunnsnedbrytende krefter skal misbruke legitimiteten som ligger i å være et registrert tros- og livssynssamfunn. Ulike forslag til løsninger har blitt drøftet.

Nå har Barne- og familiedepartementet sendt ut på høring forslag til endringer i trossamfunnsloven som en oppfølging av Hurdalsplattformen. Departementet legger i høringsnotatet fram forslag om at tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, kan nektes tilskudd og registrering etter trossamfunnsloven. Det stilles også krav til likestilling og minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i styrende organer.

Departementet vil også gjøre det vanskeligere for små minoriteter å bli godkjent og beholde godkjenningen, ved å heve grensen for å kunne være et registrert samfunn fra dagens 50 medlemmer, til opp til 500.

På vegne av Det jødiske samfunn i Trondheim vil vi uttrykke sterk kritikk av deler av de endringer som regjeringen legger til grunn i forslaget som er sendt ut på høring. Av plasshensyn bruker vi ikke tid på de deler av lovforslaget som vi ikke finner problematisk.

Regjeringen må, når forslaget legges frem, tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser det vil få for noen av verdens eldste eksisterende trossamfunn dersom man gjør terskelen for å bli godkjent såpass høy at flere veletablerte livssynssamfunn faller utenfor. Det finnes samfunn som er registrert med få medlemmer i Norge, men som har svært mange medlemmer internasjonalt. Dette er et resultat av vår tids migrasjoner, som delvis er drevet av krig og forfølgelser. På listen vil vi også finne trossamfunn som er under sterkt press og tidvis utsettes for direkte forfølgelse i sine opprinnelige områder, men som videreføres i diaspora gjennom flyktningebaserte miljøer i andre deler av verden, herunder Norge. Dette gjelder blant annet eldgamle kirkesamfunn med røtter i Midtøsten.

Det er viktig å ha i mente at det eksisterer signifikante forskjeller innen de ulike religionene som ikke uten videre gjør det aktuelt å slå sammen menigheter for å oppnå krav til antall medlemmer i Norge. I ytterste konsekvens kan dette bidra til at mer liberale samfunn enten blir nedlagt, eller tvunget inn under større registrerte trossamfunn som i sin troslære er mer ortodokse og konservative, blant annet når det gjelder synet på kvinners plass i religionsutøvelsen.

Selbekk: Jødene i Bergen må skaffes et lokale. Og det fort

Det jødiske samfunn i Trondheim ble formelt sett etablert i 1905, etter at det hadde bodd jøder i byen i omkring to tiår. Den første organiserte form for menighetsliv så dagens lys på slutten av 1880-tallet. I 1891 ble den første religiøse leder engasjert for å ivareta enkelte basisoppgaver. Den første rabbiner, 24 år gamle Samuel Brandhändler, ble ansatt i 1896 – og skulle med årene bli en sterk drivkraft for å utvikle en særegen identitet i det jødiske samfunn i byen. Søknad om å etablere egen gravlund ble sendt i 1897. Henvendelsen lå flere år til behandling, hovedsakelig på grunn av motstand fra kirkelig hold, og ble først innvilget i 1902. Dette var likevel tre år før menigheten ble formelt stiftet og registrert. Den første synagogen, for øvrig det første ikke-kristne gudshus i Trondheim siden vikingtiden, ble innviet i leide lokaler rundt århundreskiftet. Noen år senere hadde man klart å spare opp nok penger til at lokalene man leide i St. Jørgensveita 7, rett bak Vor Frue kirke, kunne kjøpes. Bygningen står fortsatt.

Antall jøder i Trondheim økte jevnt etter at Det mosaiske troessamfund (som navnet var i stiftelsesåret) ble etablert i 1905. Til menighetsmøtet i 1918 sto nytt samfunnshus med synagoge, bibliotek, undervisningslokaler og festlokale på agendaen. Tanken var å kjøpe en av naboeiendommene til St. Jørgensveita og bygge dette sammen til én enhet, men i 1922 dukket et nytt og bedre alternativ opp: Det ble kjent at byens gamle jernbanestasjon, i dag beliggende i Ark. Christies gate 1b, kunne komme for salg. Den jødiske menigheten engasjerte arkitekt Jacob Holmgren for å utrede mulighetene i bygget.

18. desember 1923 fattet ekstraordinært menighetsmøte vedtak om å kjøpe gården. To år senere ble synagogen innviet i den sammenbygde 2. og 3. etasje. Med årene ble også resten av den relativt store og staslige bygården innredet, blant annet med leilighet for tjenestepersonell. Huset ble på nytt fullstendig restaurert og ombygd rundt årtusenskiftet og inneholder i dag alt av jødiske aktiviteter i byen. Synagogen er i aktiv bruk til gudstjenester, markering av familiære begivenheter som brylluper, Brit Milah, Bar Mizva, Bat Chayil og kulturelle arrangementer. Jødisk Museum Trondheim har kontorer og sin permanente utstilling i underetasjen og deler av 1. etasje, og ukentlig undervisning av barn og unge, aktiviteter for eldre samt feiring av jødiske fester og helligdager finner sted i lokalene.

Sett i ettertid er det ingen tvil om at perioden 1920 til 1940 framstår som blomstringstiden for den jødiske minoriteten i Trondheim og Trøndelag. Så kom krigen. Ingen andre jødiske samfunn i Norden ble hardere rammet under Holocaust enn menigheten i Trondheim. Over halvparten av medlemmene ble drept, en andel som ligger høyt over sammenlignbare jødiske samfunn, også de (den gang) to forsamlingene i Oslo.

Slutter som forstander i Det mosaiske trossamfund

Det jødiske miljøet i Trondheim slet med å reetablere seg etter krigen, men i 1947 klarte man å innvie synagogen på ny, etter at bygningen var blitt benyttet som soldatforlegning av okkupasjonsmakten under krigen og framsto sterkt ramponert da freden kom. Antall medlemmer ble imidlertid aldri hva det en gang hadde vært, det samme må sies om aktivitetsnivået. Mange spådde at trossamfunnet ville dø en stille død når «krigsgenerasjonen», det vil si de overlevende som var voksne under verdenskrigen, gikk ut av tiden. En fremskriving som viste forventet utvikling i antall medlemmer, som styret i menigheten fikk utarbeidet på 1980-tallet, antydet at trossamfunnet ikke ville leve stort lenger enn til sitt eget hundreårsjubileum.

Fremskrivingen viste seg å bygge på forutsetninger som endret seg. I dag er det flere medlemmer enn noen gang etter Andre verdenskrig. Den viktigste årsaken er innvandring, ikke minst takket være kunnskapsmiljøene i byen med NTNU som den viktigste drivkraften, men også mer generell innvandring, blant annet fra land som tidligere var en del av Sovjetunionen. Et svært positivt trekk er at mange av de «nyankomne» medlemmene tar aktivt del i trossamfunnets indre liv. Dette har ført til at de religiøse aktivitetene i synagogen nå er på et høyere nivå enn på svært mange tiår.

De to jødiske menighetene i Oslo valgte å slå seg sammen etter krigen. Dette var utvilsomt et godt og fremtidsrettet valg. Likevel er antall medlemmer også i hovedstaden relativt lavt, og vil over tid potensielt kunne bli utfordret av en nedre grense på 500 medlemmer. Vi tillater oss også å nevne det nyetablerte jødiske samfunnet i Bergen, som først på 2010-tallet nådde et nivå etter krigen som gjorde det mulig å etablere en struktur som ivaretar gudstjenester under de viktigste helligdagene og undervisning i jødisk historie, tro og kultur av barn og unge fra jødiske familier.

Historien har bidratt til at Det jødiske samfunn i Trondheim og Det mosaiske trossamfunn i Oslo på enkelte områder har beveget seg i noe ulik retning. Innvandrerne som etablerte samfunnet i Trondheim kom hovedsakelig fra Baltikum via Sverige, mens de som etablerte samfunnet i Oslo i stor grad kom fra Danmark, delvis Tyskland via Danmark. Dette er nok forklaringen på at man i Oslo utviklet sterke bånd til søstermenigheten i København, noe som helt til vår tid har vært godt synlig blant annet ved at menighetens rabbinere har snakket dansk.

I Trondheim orienterte man seg i retning Stockholm – fordi det var dit de første jødene i byen hadde sine forbindelseslinjer, og – for de flestes vedkommende – også familie. Det tok flere år før det ble knyttet tilsvarende bånd til det jødiske miljøet i Sør-Norge. Derfor var det naturlig at man ba overrabbineren i Stockholm innvie synagogen i 1925, noe som gjentok seg i 1947. Utviklingen innen jødisk liv i Sverige, særlig i Stockholm, har beveget seg i en mer liberal og reformert retning enn tilsvarende i København – og dette ser vi tydelige spor etter i Trondheim og Oslo. Et eksempel er kvinnenes plass i religionsutøvelsen. I Oslo praktiserer man fortsatt kjønnsdeling under gudstjenestene, ved at kvinner og menn er henvist til ulike plasser, i Trondheim sitter kvinner og menn sammen. I Trondheim kan også kvinner delta som liturger under gudstjenester, det kan de foreløpig ikke i Oslo. Dette er samtidig ikke til hinder for at det på svært mange områder eksisterer et godt samarbeid mellom Trondheim og Oslo, blant annet om tema som barne- og ungdomsarbeid, sikkerhet og myndighetskontakt.

Dette nevnes fordi det er relevant i den grad myndighetene mener at krav om antall medlemmer kan løses gjennom å slå sammen trossamfunn som tilhører samme religion. Etter vår mening vil dette være uheldig – fordi det ikke hensyntar det faktum at det ligger mer enn geografi bak at man har flere menigheter innen samme trosretning. Dette er gjeldende innen alle større religioner – i Norge mest synlig innen kristenheten og islam. Vi finner imidlertid tilsvarende skiller innen det jødiske miljøet.

Jødisk hjem i Larvik fredes

Det har aldri vært mange jøder i Norge – heller ikke før folkemordet. Vi var, som departementet selvfølgelig vet, ikke ønsket i riket – utestengt gjennom Grunnlovens paragraf 2. Derfor var det først mot slutten av det 19. århundre en viss jødisk innvandring fant sted.

Krigen tok ikke bare svært mange liv, den bidro også til at det tok tiår før man klarte å gjenreise seg kulturelt og gjenskape et aktivitetsnivå på bred front som kan sammenlignes med hva man hadde før Holocaust. Dess færre man i utgangspunktet var da krigen kom, dess lenger tid har denne prosessen tatt.

Det jødiske samfunn i Trondheim har de siste tre tiårene i økende grad tatt en aktiv rolle i storsamfunnet. Vi etablerte for over 25 år siden Jødisk Museum Trondheim og var en av grunnleggerne av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i byen på 2000-tallet. Hvert år arrangeres Jødisk kulturfestival Trondheim, som er vårt kanskje viktigste eksterne bidrag når det gjelder å bygge opp under Trondheim som et velfungerende multikulturelt samfunn. «Jødisk kulturfestival Trondheim er byens viktigste», uttalte ordfører Rita Ottervik tidligere i år, referert av blant andre NRKs journalist Sidsel Wold.

Vår utadrettede virksomhet, som for oss ikke minst handler om å forebygge rasisme og fremmedfrykt i Midt-Norge, hadde ikke vært mulig uten et aktivt og vitalt trossamfunn som kjerne. Dersom regjeringen skulle lande på at man vil heve grensen for medlemmer til 300 eller 500 for å bli godkjent og dermed være kvalifisert for statsstøtte, vil dette innebære at den norske stat klarer det den nazistiske okkupasjonsmakten ikke lyktes med: Å stenge ned jødisk menighetsliv nord for Dovre. Det samme vil skje i Bergen. Arven etter den sittende regjeringen når det gjelder livssynsmangfoldet vil altså bli at jødisk liv i Norge blir kraftig redusert, og tvangssentralisert til hovedstadsområdet.

Vår sterke anbefaling er at man beholder dagens grense på 50 medlemmer, sekundært at man ikke går over 100. Vi mener også man bør vurdere andre kriterier for å bli godkjent som et livssynssamfunn enn antall medlemmer i seg selv. Vi har vondt for å se det logiske i at et i Norge lite trossamfunn, som er en del av en lang og rik religiøs og kulturell historie internasjonalt, blindt skal vurderes på samme måte som en sammenslutning som ikke opererer innen en (aner)kjent religionshistorisk kontekst.