Regnestykket vi ikke vil løse
Vi lever i et samfunn der det finnes tall og dokumentasjon for det meste som vi anser som viktig. Da er det mer enn underlig at det offentlige ikke er villige til å finansiere forskning på en av vår tids store utfordringer, nemlig kostnadene ved at 10.000 par skiller seg hvert år.
Vi lever i et samfunn der det finnes tall og dokumentasjon for det meste som vi anser som viktig. Da er det mer enn underlig at det offentlige ikke er villige til å finansiere forskning på en av vår tids store utfordringer, nemlig kostnadene ved skilsmisser.
Som Dagen skrev onsdag, er det ingen som vet hva det koster samfunnet at 10.000 par skiller seg i året. Dagen har vært i kontakt med Statistisk Sentralbyrå (SSB), Folkehelseinstituttet, Institutt for samfunnsforskning, Høgskolen i Bergen og Modum Bad for å finne ut hvor mye skilsmissene koster det norske samfunnet. Ingen kunne gi svar.
Annonse
SSB har faktisk prøvd. I fjor søkte de om midler til å forske på kostnader ved samlivsbrudd, som del av et forskningsprosjekt om komplekse familier. De fikk dessverre avslag på søknaden. Dermed kan det se ut som at tall fra en undersøkelse gjort av Foreningen to foreldre fra 2006 er det eneste som finnes av dokumentasjon om temaet. Her kom det frem at en skilsmisse koster 78.000 kroner per ansatt i tapte arbeidsdager. Men denne undersøkelsen forsøkte ikke å vise samfunnets totale kostnader.
At det koster dyrt når familier brytes opp, bør det likevel ikke være tvil om. For den enkelte kan det koste dyrt i form av psykiske lidelser og andre helseplager. Det kan handle om nedgang i levestandard, særlig for kvinner, og om press på boligpriser som følge av at det blir flere single som trenger sted å bo. For arbeidsgivere dreier kostnadene seg om økt fravær og svekket produktivitet. Og for staten om økte sykelønnsutbetalinger, direkte overføringer til enslige foreldre, redusert yrkesdeltakelse og innsats fra barnevernet.
Det er imidlertid ingen tvil om at det ofte er barna som betaler den høyeste prisen. Dansk forskning viser at de negative følgene av å være skilsmissebarn går over flere generasjoner. Skilsmissebarn greier seg ofte dårligere enn andre i forhold til utdannelse, arbeidsmarked og livskvalitet, og de blir selv oftere skilt.
Les også: Ingen vet hvor mye 10.000 årlige skilsmisser koster det norske samfunnet
Skilsmisser berører så mange av oss. Også politikere, byråkrater og forskere. I mange miljøer sitter det langt inne å erkjenne at skilsmisse er et problem. Tvert i mot vil man si at det er helt naturlig. Å ha anledning til å skille seg oppfattes som en opplagt rettighet.
Kanskje kan denne nærheten til problematikken være noe av forklaringen på manglende interesse for å forske på den? Det bør likevel ikke være noen motsetning mellom å mene at folk må ha rett til å skille seg og å erkjenne at det høye antallet skilsmisser har blitt et samfunnsproblem. Sunn fornuft tilsier at vi som samfunn bør gjøre det vi kan for at kostnadene for samfunnet og den enkelte blir mindre.
For å finne gode virkemidler, trenger vi imidlertid forskning på hvor omfattende problemene er, så vel som forskning på hvilke tiltak som virker. For som Terje Tilden, forsker ved Modum Bad, sier: Politikerne lytter til det som kan tallfestes.
Hva er det da som hindrer oss i å brette opp ermene og begynne å regne?
Annonse
At vi ikke ønsker å vite svaret?
