Relasjon og misjon – i den rekkefølgen

Jeg ønsker å dele noen refleksjoner rundt et tema jeg har reflektert mye rundt det siste året, og som jeg tror er svært viktig å snakke om. Relasjon og misjon og den avgjørende rekkefølgen, eller planteforhold og frukt om du vil. Forskjellen på eget strev og hvilen i nåden, med et liv som bærer frukt.

Det kan være du tenker at dette er banale sannheter, og det er de kanskje, men jeg har erfart at det er disse enkle prinsippene som vi kanskje raskest sklir bort ifra.

I egen kraft

Konsekvensen kan bli at vi lever kristenliv og driver kristent arbeid i egen kraft. Det blir slitsomt og lite fruktbart, og verden trenger mer enn noen gang våkne kristne som er lys i mørket.

Kjenner du deg igjen? Jeg gjør i alle fall det, og vil forsøke å dele noen tanker rundt temaet. Her kommer en liste med tre punkter i det jeg mener er en avgjørende rekkefølge. Tegningen/bilde forsøker å visualisere dette.

Frelse (fundamentet)
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»
Efeserne 2,8–10

Relasjon (planteforhold):
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» Matteus 6,33

«Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.»
Romerne 12,2

Misjon (frukt):
«Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Apostlenes gjerninger 4,20

«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.»
Johannes 15,5

Det de hadde sett og hørt

Hvordan kan det ha seg at Peter og Johannes i Apostlenes gjerninger kapittel 4, sto fremfor rådet med en slik frimodighet, og konstaterte at de ikke kunne la være å fortelle om det de hadde sett og hørt?

De hadde nettopp opplevd en lam tigger som ble helbredet i Jesu navn, og de talte frimodig til folket om frelsen i Jesus Kristus slik at mange kom til tro.

Nå sto de fremfor rådet etter en natt i fengsel på grunn av sin forkynnelse, og fikk forbud mot å forkynne mer om Jesus. Likevel, tross en enormt presset situasjon hvor mye sto på spill, svarte de altså at «vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt». Apostlene hadde åpenbart sett og hørt noe særdeles livsforvandlende.

De kjente Jesus og han hadde forvandlet deres liv. De hadde nylig fått Den hellige ånd på pinsedag, og det boblet over fra innsiden.

Budskapet måtte ut, selv om de visste at mye sto på spill. Konsekvensene var enorme. Mennesker ble frelst og helbredet, og den første menigheten ekspanderte kolossalt.

Levende vann

Noe lignende leser vi i Johannes kapittel 4, hvor vi møter en samaritansk kvinne som gikk alene til Jakobs brønn for å hente vann. Jesus møtte henne og ba om vann, selv om jøder ikke hadde samfunn med samaritanene. Jesus forkynte så evangeliet for henne, om levende vann som hun kunne få del i, som ville bli en kilde på innsiden som veller fram til evig liv.

Jesus hadde altså møtt henne med nåde og kjærlighet, og forkynt evangeliet for henne. Deretter spurte han om hun kunne hente sin mann, hvorpå hun bekjente sin synd og sa at hun ikke hadde noen mann.

Videre forkynte Jesus sannhet inn i livet hennes, og sa at hun hadde hatt fem menn, og den hun hadde da var ikke hennes mann. Sannheten satte henne fri, og hun løp senere inn til byen og ropte «Kom, se et Menneske som fortalte meg alt jeg har gjort. Kunne han være Kristus?» (Johannes 4:29).

Denne kvinnen kunne altså heller ikke la være å fortelle om det hun hadde sett og hørt. Hun hadde fått innlagt vann, og det strømmet ut. Relasjonen med Jesus fikk umiddelbar konsekvens i form av misjon, og livet hennes bar frukt.

Egeninnsats

Jeg har i det siste året opplevd en oppvåkning angående dette temaet. Jeg har vært kristen hele livet og har vært gjennom mange ulike stadier i troslivet. Over tid har jeg opplevd at det har blitt litt autopilot i kristenlivet og livet med Jesus kan dabbe av i perioder.

Så er det vel kanskje slik med oss mennesker, at vi ofte har et behov for å tillegge litt egeninnsats i alt vi gjør, ja kanskje til og med også når det gjelder evangeliet. Vi vil så gjerne at folk skal bli frelst, og vi vil så gjerne at folk skal komme på møter og så vider.

Med gode intensjoner i bunn, arrangerer vi det ene etter det andre, forsøker å gjøre møtene relevante for ufrelste og profesjonaliserer menighetsarbeidet, lovsangen og talene i alle ledd. Et eller annet sted på veien er jeg redd for at Gud ble litt overflødig? I alle fall har jeg kjent på det i mitt liv.

Vi kan jo klare alt selv, eller? Vi har svart belte i møter, bibelgrupper, konserter, barne- og ungdomsarbeid, lovsang og seminarer. Jeg er selv aktiv kristen musiker og har derfor en god del erfaring på flere av områdene ovenfor.

Uten scenerigg

Et tankekors jeg har tenkt på i det siste er at Jesus samlet tusenvis av mennesker på et jorde, helt uten både lovsangsteam og scenerigg. Det forteller meg at det var Jesus folk kom for å høre og bli kjent med, ikke alt det andre. Tenk om det kunne være tilfelle i dag også! Han er vel «i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebreerne 13,8)?

Det er viktig å presisere at jeg ikke synes det er noe galt i å bruke menneskers ressurser i Guds rikes arbeid. Jeg synes heller ikke det er galt at mennesker brenner for evangeliet gjennom ulike typer virksomheter. Tvert imot.

Poenget mitt er at rekkefølgen og fokuset er avgjørende, og om det i bunn og grunn handler om oss eller om Jesus. «(…)at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!» Romerne 11,18b.

Jeg er helt sikker på at Gud vil bruke de gavene han har lagt ned i oss til å peke på Jesus. Så lenge arbeidet vi bedriver fungerer som en ramme som fremhever selve bildet, Jesus Kristus og Han korsfestet, tror jeg vi er på rett kurs.

Men til tider tror jeg vi står i fare for å havne i den grøfta hvor rammen og bildet bytter plass. Plutselig er det arbeidet og tjenesten det vil brenner for, og ikke Jesus. Da blir fokuset og den avgjørende rekkefølgen feil, og vi må minne oss på Paulus sine viktige ord:

«Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» 
1. Korinterbrev‬

Frihet, lettelse og hvile

Det som ble vekkeren for meg, var at jeg forsto at det handler jo overhodet ikke om meg. Ikke litt en gang. Det handler kun om én person, Jesus Kristus. Han som fyller alt i alle.

Det han gjorde på korset var fullbrakt en gang for alle, og verken jeg eller noen andre kan legge noe til for å gjøre det bedre. For en frihet, for en lettelse, og for en hvile.

Jeg innså at Gud er ikke først og fremst på jakt etter våre tjenester, men våre hjerter. Han ønsker en relasjon med oss, sine elskede barn. Kanskje er det dette Johannes åpenbaring peker på når menigheten i Efesos får beskjed om at de har forlatt den første kjærligheten (Åpenbaringen 2,1–7)?

Et godt eksempel på viktigheten av riktig fokus, ser vi i Lukas 10,38–42, hvor Marta og Maria hadde besøk av Jesus. Marta stellet, ryddet og stresset og var tydelig opprørt over Maria som satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til hans ord.

Hun bidro ikke med husarbeidet. Marta ba Jesus irettesette Maria. Jesus svarer da Marta at hun uroer seg og stresser med mange ting, men Maria har valgt den gode del som ikke skal bli tatt fra henne. Maria prioriterte relasjonen med Jesus.

Kan det tenkes at flere enn meg har gått litt i samme fella som Marta? Vi stresser og arbeider og holder på med alt mulig av arbeid. «Husarbeid» er viktig, både «innomhus» og «utomhus», men relasjonen med Jesus må komme først. Er det kanskje tid for å «sette oss ved Jesu føtter og lytte til Hans ord»? Jeg tror det er her selve nøkkelen ligger.

Ønsker å gå ut

Fordi jeg tror rotårsakene til at Peter, Johannes og kvinnen ved brønnen, og utallige andre, ikke kunne la være å tale om det de hadde sett og hørt, var følgende:

De var frelst og født på ny 
(Efeserne 2,8–10, Galaterne 2,19–20 og 2. Korinterbrev 5,17).

De hadde latt sitt sinn fornye ved å lytte til Jesu ord – Guds ord (Romerne 12,2, Hebreerne 4,12–13, Apostlenes gjerninger 4,42).

De bar frukt i form av et liv som pekte på Jesus, både i ord og handling. Punkt 3 kom som en konsekvens av punkt 1 og 2. 
(Galaterne 5,22–26, Johannes 15,5 og Apg 4,20)

Den samme oppskriften gjelder i dag. Har du tatt imot Jesus, er du frelst. Det er ikke ditt eget verk, men Guds gave (Efeserne 2,8–10). Kristus og hans frelsesverk er altså fjellet vi bygger huset vårt på (jf. Matteus 7,24–26).

Huset bygger vi med å la vårt sinn fornye, altså ved å ta til oss av Guds ord (Romerne 12,2 og Filipperne 2,12–13), både i form av Bibel, Bønn, Brorskap og Brødsbrytelse (Apostlenes gjerninger 2,42). Konsekvensen (frukten) blir et hus som mennesker ønsker å komme inn i, og med husfolk som ønsker å gå ut.

Da trenger vi kanskje ikke streve så mye i egen kraft? «De fire b’ene» gir oss kanskje alt vi trenger? «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.» Apg 4,42.

Vekkelse i egne rekker

Min bønn er at alle oss som har Jesus i hjertet kunne søke tilbake til den første kjærligheten, til Jesus Kristus og han korsfestet. Til troens opphavsmann og fullender, og til vissheten om at det handler ikke om oss.

Jeg tror vi trenger fokus på et rent og usminket evangelium, hvor Guds ord får lov til å forandre oss og ikke motsatt. Jeg tror av hele mitt hjerte at om vi søker til kilden (Guds ord), vil den uunngåelige konsekvensen bli at det veller fram fra innsiden, slik at vi ser en vekkelse i egne rekker som sprer seg fordi Guds folk reiser seg i Guds kraft, og ikke i egen kraft.

For selv om praksisen ofte er vanskelig, er prinsippet såre enkelt:
«(…)For det hjertet flyter over av, det taler munnen.»

Hvorfor gjøre Jesus synlig i mediene om livet ikke har to utganger?