Religion og politikk
Kristne mennesker bør ikke høre på dem som vil utelukke enhver sammenblanding av religion og politikk.
Tvert imot ligner det mistenkelig på hykleri dersom de følger denne oppfordringen. I stedet trenger vi et reflektert forhold til hva som hører Guds rike til og hva som hører verdslig politikk til.
Kristelig Folkeparti har 80 års erfaring med å leve i denne spenningen, men noen ganger synes den teologiske kompetansen å være mindre enn den politiske. Også i det moderne KrF hører vi tanker som ligner mistenkelig på et ønske om å holde religionen utenfor politikken. KrF er ingen menighet, men denne retorikken kan misbrukes til å sette opp kunstige skiller. Her kan det vise seg nyttig at man har fått Karl Johan Hallaråker inn i sentralstyret.
Trolig er slike kunstige skiller noe av grunnen for at et parti som De Kristne har fått såpass stor grobunn. Samvittighetsfulle troende har funnet seg hjemme i KrF fordi de der kunne beholde sin kristne tro, og samtidig leve ut sitt politiske engasjement. Dersom de føler at troen blir mer eller mindre utestengt fra politikken, vil de kunne føle seg politisk hjemløse. Det er overraskende at KrF ikke har tatt disse utfordringene mer på alvor.
På den annen side er det til tider direkte nedslående å lese misvisende analyser av hvordan både Norge og KrF angivelig har blitt avkristnet gjennom endringer i grunnlov og bekjennelsesparagraf - selv om vi var og er imot endringen av bekjennelsesparagrafen. Hvis KrF nå baserer sin politikk på en utilstrekkelig teologisk gjennomtenkning, synes problemet å være motsatt hos en del av De Kristnes støttespillere. Der nærmer man seg mistenkelig en slags ny form for statlig religionsvesen hvor det er lovverket som skal hindre avkristning og tilføre kirken det åndelige livet den synes å mangle.
I vår sammenheng har Luthers toregimentslære i lang tid vært den mest utviklede rettesnoren for hvordan kristne mennesker kan ta med seg troen inn i politikken. Martin Luther hadde i sin tid front mot det han mente var maktmisbruk både i Den romersk-katolske kirke og hos de verdslige myndighetene. Grunnleggende i hans forståelse var forskjellen mellom det som hører Guds rike til og det som hører denne verdens riker til, derav læren om de to regimenter. I Guds rike gjelder nåden og Guds rettferdighet, i verdens riker gjelder lov og orden - herunder myndighetenes maktbruk. Den verdslige myndighet er også innsatt av Gud, og Guds vilje må være den øverste rettesnor i begge regimenter. I prinsippet er toregimentslæren klar og nyttig, men i praktisk politikk kan anvendelsen av den være vanskelig.
Det har ikke minst sammenheng med at det til ulike tider finnes ulike oppfatninger av hvilke spørsmål som hører til i hvilket regiment. Vi skal ikke lenger tilbake enn til begynnelsen av 1970-tallet før samboerskap var forbudt ved lov. I dag vil vi heller tenke at dette tilhører Guds rikes sfære, hvor synden må påtales, men hvor det blir opptil den enkelte å ta imot tilbudet om omvendelse og syndenes tilgivelse.
Når vi for lengst har kunnet konstatere at Norge ligner stadig mer på et sekulært samfunn, trenger vi at de partiene som har et kristent utgangspunkt viser en bevisst holdning til hvilken plass deres religiøse utgangspunkt har i den politiske debatten.